På første etappe, på isen nedover fra Røros mot Tufsingdal, i 30-40 effektive kuldegrader, spøkte jeg med tanken om å bytte til en varmere hobby.

På veg fra Tufsingdal til Drevsjø tenkte jeg på at vi trolig ville være tilbake på Røros på rekordtid, med det trøkket vi hadde i spannet.

På veg fra Drevsjø til Søvollen besto tankene av hvordan jeg skulle klare å redde meg inn igjen og forhindre at spannet datt fra hverandre foran øyne på meg.

Hver etapppe er et lite liv i seg selv. Den ene etappen oppleves som en drøm, alt går bra, i den neste kan alt snus på hodet. Livet i løypa er skiftene, som dag og natt.

Årets Femundløp varte til Søvollen for vår del. To uhell på veg fra Tufsing til Drevsjø, som resulterte i muskelstrekk på to av unghundene, pluss en del såre håndledd og skuldre, var det som skulle til for å sette oss ut av spill. Den ene hunden snappet snø og ble hengende på nakkelina og fikk seg en trøkk i fronten, den andre tråkket feil i et elgspor og fikk seg en strekk i bogen.

Det var ikke aktuelt å kjøre videre på bekostning av bikkjene,og avgjørelsen om å bryte ble tatt etter noen timers hvile på sjekkpunktet – det var muskelskader som noen timer i halmen ikke kunne helbrede. Kun fire avhundene var klare for neste etapppe – det var de fire som har gått løp før.

Det var mye tanker og grining den lørdagen. B-ordet har jeg knapt turt å ta i bruk, aldri villet tenke på, men denne gangen falt ting fra hverandre i raskt tempo. Opplevelsen var noe av det kjipeste vi har hatt mens vi har holdt på med konkurransekjøring.

Nå er vi tilbake hjemme, for å slikke våre sår. Litt tomt,men jeg gleder meg over mange gode prestasjoner fra andre kjørere.

Jeg husker den gode følelsen man får når man seirer over alle prøvelsene og kommer seg vel i mål. Den følelsen er vel fortjent for alle som passerte målseilet i årets kalde, krevende Femundløp.

Det var mange skjebner der ute i helga, alt fra de som ikke fikk starte på grunn av at bilen brøt sammen, de som karret seg til mål med 4-5 hunder foran spannet og de som måtte bryte med skader og forfrysninger på seg selv og bikkjene.

Alle deltakerne har hatt sine egne prøvelser underveis, det er helt sikkert.

Her er låta som Trine Rein overrasket kjørerne med under kjøremøtet i dag. Spesialskrevet for hundekjøring og langdistanseløp. 

Se livesending fra starten på F400 her, fra 16.00 fredag. Vi er tilbake på nett søndag kveld/mandag morgen. SO long!

Liker det ikke, sier blikket til Spirit, men snart er det en varm vane.

Spirit har stått modell for de ekstra varme dekkene i dag. Det tyder på at bikkjene vil trenge dem på langhvilene under Femundløpet.

Det fine med Hurrta Pro-dekken er at de er vind - og vanntette og de beskytter alle de store muskelgruppene i ryggen, bakpartiet, brystet og framparten mot kulde. Også magen er dekt til,  kun med en liten tisseåpning.

For hunder som Spirit, som ikke har all verden med pels, er det kjekt å få på litt ekstra klær, når det bikker både 20 og 30 blå. 

Ellers noen bilder fra helga, som besto av aking, pakking og snølek.

Klatrekurs.

Snøkamp.

Tungekyss.

Nysnø.

Beste hunden av alle - Føyke.

Snøbading i sola.

Bikkjene brøyter egne korridorer på jordet.

Patch, Gøy, Sol og Nysnø i låven.

Tanken var å drøye første treningstur så lenge som mulig etter Hallingen, rett og slett på grunn av latskap fra de tobeintes side og ønske om å ligge på sofaen, men det ble ikke slik. Bikkjene ville noe annet. Energi blir fort stress, og siste dagene har det vært godt med begge deler i hundegården. Da bærer det ut i 25 minus likevel, da.

Etter trening, blir alle løpshundene pælma inn i låven. Her står varmen på og de kan slappe av og sove inne i god temperatur hele gjengen. Kjekt når det blir såpass kjølig som nå.

Ellers er vi veldig glad i løssnøen på jordet i disse dager. I to puljer får bikkjene herje rundt og «svømme» i løssnøen, mens vi går på truger. Veldig god stemning i gjengen når de får lov til å surre rundt som de vil og en god avveksling til sledetrekking i en løpsforberedende perioden mellom to løp.

Gleder oss veldig til Femundløpet. Skal bli moro å kjøre gjennom Røros gater for første gang. (Starten er lagt om og alle starter fra sentrum i år).

Alt er ikke alltid like moro undervegs, men som DeeDee Jonrowe uttalte en gang; «Selv den verste dagen i sporet, er bedre enn de beste dagene hjemme». (Selvfølgelig ikke fordi det er så forferdelig hjemme (!).

Spannet er friskt og i godt humør, men med sine klare begrensninger, blant annet med tanke på manglende løpserfaring, så ambisjonene er justert deretter, men vi skal gjøre vårt beste, fra start til mål!

Uansett, før vi kommer så langt venter årets pakke- og stablemaraton. Det krever sin pakker og sin hiace å få hele sigøynerfølget og all dens rariteter til startstreken!

 Ulekonsert fra noen hundre hunder på Ranten klokken 04.30 natt til lørdag.

Fire av bikkjene, eller halve spannet om du vil, har vært på sitt første sjekkpunkt-løp i helga. Men det ble ikke noe big deal - både andre hunder og halm hadde de sett før, så de rullet seg raskt sammen og roet seg ned.

Storsjarmøren Nysnø søndag morgen, etter sitt første sjekkpunktløp.

Vi startet ut klokken 22.24 fredags kveld. Det viste seg raskt at meldingene om banka spor og lite snø var riktige. Jeg forsøkte å holde et tempo som alle bikkjene var komfortable med. Ble litt bekymra om jeg likevel hadde kjørt for fort til første meldepost, da jeg fikk sms om en snittfart på over 19 km/t. Men samtidig følte jeg meg innenfor komfortsonen. I mål viste det seg at hele topp ti lå på mellom 19 og 21 km/t på første strekket, men det er ikke lett å vite hvordan de andre kjører nå du er der ute på sporet.

Eneste mulighet er å kjøre sitt eget løp, og det forsøkte vi å gjøre, selv om jeg flere ganger irriterte meg over meg selv ved å stresse litt da jeg så spann nærme seg i en av sløyfene. Jeg kjørte litt andre sitt løp også, tydeligvis.

Men bikkjene gikk helt ok, løypa var underholdene og vi kom inn til sjekkpunkt klokken 03.19 natt til lørdag. Bikkjene åt som griser. Det ble litt mye. De var runde og stinne da vi dro ut etter drøye fire timers hvile klokken 7.43. Fikk merke dette utover dagen - sjelden sett større mengder tarminnhold komme ut i løpet av en tur som da, heldigvis ikke antydning til diare, bare alt for mye mat! (Siden dette er en blogg for spesielt interesserte,er det på sin plass å fortelle litt om det som kom ut bak også)

Joik får kos etter sitt første sjekkpunkt-løp.

Men alt i alt syns jeg igjen at etappe nummer to var bedre enn den første – bikkjene finner raskere fram til en god flyt på andre økta, ser det ut til.

Det gikk ikke fort, men jevnt og vi tok innpå flere spann. Vi startet ut som nummer sju fra sjekkpunkt og kjørte oss opp til en tredje plass. De første timen gjorde vi ikke noe voldsomt for å sige innpå, men etter hvert som vi tok inn flere og flere kom konkurranselysten i fullt jag og fra siste målepunkt og inn jobbet vi det vi orket.

Noen kilometer fra mål tok vi igjen Geir Askim i de siste lange, deillige oppoverbakkene. Men råskinnet Hilde var som vanlig laaaaaangt foran.  

Gratulerer til alle vinnerne og alle som fullførte - en ting har vi til felles og det er at vi har noen fantastiske firbeinte som lever for å løpe. Ingen tilbakelegger lange distanser fortere enn langdistanse sledehunder. Vi er heldig som får lov til å bli med dem på tur!

Store, snille Spirit jobbet på under sitt første Hallingløp.

Sol er stor og hårete og var nok den som gikk ut hardest av de unge og ble mest sliten også.

Vinterdans på 3.plass - kjørt seg opp fire plasser!

Vinterdans kjørte fort opp bakken, alle spiste maten sin og var klar for en ny runde :-)  Det snør!

Marit sover i senga og bebesine sover i halm. Ut igjen kl. 07.43

Vinterdans er ute på sporet! Gøy og Cabby som leder, Patch og Nysnø i point, Kompis og Sol, Spirit og Joik som wheel. Harde spor, lite snø :-/

Jeg lider av angst for beleggbytte.

Ikke har det vært enkelt å få tak i QCR i det siste heller. Nå har vi endelig fått tak på 8-fots belegg til en 9-fots slede. Upraktisk.

Bytte-belegg-angsten har fått nye næring ­– for nå må vi skjøte. En hel kveld er satt av til det aller mest kjedelige som finnes. Det blir garantert ikke ofte.

Bikkjene går lette, korte turer nå i uka mellom Vikerfjell og Hallingen, og vi holder tempo så lavt som mulig.

Gjengen fikk selskap av en drøss spann fra folkehøyskolen i går kveld. De hadde kjørt foran oss og lagt igjen brede spor, spennende lukt og bikkjene fikk noe å jakte på. De var i ekstase.

Gass og Emma under Hallingen 2010.

Flere spann sliter med smittsom diare og oppkast. Bikkjene våre har ingen symtomer på dette, men vi er bevisst på at det vil være mye smitte under Hallingen også.

Det er ingen grunn til å kjøre dem helt ned i kjelleren nå. Vi prøver heller å«booste» immunforsvaret med råmelk og mye restitusjon.

Hallingen blir den lengste økta for oss så langt i sesongen, og vi vil fortsette å være en nær venn med bremsematta, så bikkjene kan få seg ei god og forhåpentligvis skadefri økt. Det går  veldig fort mot Femund nå.

Det snør tett her nå. Det er ventet snø under Hallingen også, og forholdsvis kaldt vær. Med andre ord; alt ligger til rette for en super helg på sleden. Sees på Ranten!

Generalprøven for hunder og hånd er gjennomført og bestått.

Det ble et positivt treningsløp, med litt vind, litt løse spor, litt harde spor, masse passeringer og spannmøter – alt i en variert og snill "fjellskogsløype".  

På første runde ble det mye bremsing med matta. Det var skadeføre, med plump og mye kaving. Vi fant ikke rytmen, ikke noe flyt før etter å ha passert seterne inne ved fellesbeite og snusløyfa. Da ble det mer flyt, men fremdeles en litt ufokusert gjeng, blant annet med mye snønapping og plump i løssnøen. De virka varme og tørste. Det eneste jeg kunne gjøre var å  passe på at alle i spannet var komfortable og bremse deretter.

Var spent på hvordan stemningen var i gjengen da jeg skulle vekke dem etter drøye tre timer hvile. Men de var i veldig godt humør, så jeg ristet av meg kulda etter å ha døset i framsetet på hiacen en times tid, og kjørte ut.

Sporene var fastere og minusgradene flere, noe som passet bra, for jeg hadde for anledningen på et gammelt, svart kaldværsbelegg fra i fjor på sleden – bare for å minne meg selv på at vi var på trening. Belegget gled bedre på runde to med litt kulde, og bikkjene var fokusert og vi fant flytsonen, selv om det ikke gikk hysterisk fort.

Vi fikk soloppgangen og den nye dagen servert til frokost. Det ble en god andre økt på sleden, og vi ble tikket inn med beste kjøretid i vår klasse på etappe 2 – det holdt til en 2.plass totalt.  Ingen hadde noe de skulle ha sagt på tempoet til Benoit – han vant overlegent!

Vikerfjell var debutløpet til 4 avhundene i spannet. Alle ungbikkjene jobba bra, særlig Spirit og Nysnø gikk fint.

Takk for en fin helg og til Runar og Anne Berit som bisto på veg ut. Alltid kjekt med en ekstra hjelpende hånd.

Lille Jotun sover, mens store Vinter passer på henne.

Susana har gjort en kjempejobb med å holde løpsspannet i gang den siste tiden. I helga fikk jeg endelig kjøre de litt sjøl også, på koseturer i praktfullt vær og måneskinn om kvelden.

Bikkjene går bra, selv om lengre distanser er ukjent for dem så langt.

Småting som å sette på sokker eller løsne kroker, er fremdeles en utfordring med høgre hånd, sammen med alt som kreves litt styrke, som for eksempel å løfte et anker, men det blir bedre og bedre og venstrehånda har blitt flink til å ta fatt.

Av de 17 hundene vi har i trening, er det 11 som aldri har gått løp før. Ei heller syns de noe særlig om å legge seg til for å hvile under trening, slik de fikk erfare under søndagens kaffebål-tur. Valpene og ungbikkjene herjet på, mens de litt mer erfarne løpshundene fikk lurt inn en powernap på halmen, før vi fortsatte turen.

Går ting etter planen, blir det sesongstart for oss kommende helg på Vikerfjell, før vi vender labba mot Hallingen og mot Femund. Vi er klare for litt action nå!

Kaffebål og kos på søndag.

Valpene er ikke overbevist om at det er moro å sove på trening, men det er også en trening.

Mens de som har vært med på halm- og dekkenstopp før, ruller seg sammen for en nap.

Vi har rigget opp storskjermen og sofaputer og er klare for en helg foran PC`en med Gausdal maraton på alle kanaler – vel, egne hunder skal også trenes, med resten av døgnet satser vi på å følge med årets første løp, i Gausdal, i Alta og i Alaska.

Hvis f5 –tasten blir for kjedelig, har vi funnet fram til en annen spennende link med 40 dokumentarfilmer om inuittene og deres historie – Unikkausivut, sharing our stories.

Også i bokform går det i Alaska, eskimoer og indianere om dagen. I jula fikk jeg nemlig med meg en bok hjemmefra, skrevet på 1950 tallet av en forfatter fra Notodden, Tulle Bang. Boka handler om hennes og ektemannens eventyr fra deres toårige opphold i Alaska, og forteller blant annet om tilværelsen i Point Bay, seljakt på havisen, møter med mennesker i villmarka, om hundekjøring med eskimohunder og om ulvevalpen de reddet fra skuddpremie. Verdt å lese, for de med Alaskafeber.

Så med inuitter, maraton, snø og sol, ser vi fram til helga. Lykke til alle 4-beinte og 2-beinte!

Åringene i juniorspannet på tur torsdag i sol og vindstille vær. De er løpsklare  i mars og lærer fort, men må vente til neste år for å debutere på lange løp.

Susana og løpshundene har brøytet opp en ny treningstrase. Mens jeg  nyter utsikten fra/i bilen, nyter Susana og bikkkjene mange mil med løyper. Handikapphånda mi har gjort Susana proff. - Nå er det du som må vente i bilen, flirer hun.

Det var en gjeng med sultne og glade hunder som kom inn til bilen i dag etter å ha vært på en fire timers tur i desembersola.

Mandag forsvinner sømmen i handa mi og opptreninga av den kan også ta til – så nå går det mot lysere tider.Gausdal maraton utgår nok for vår del, men de andre løpa går som planlagt, eller...det går vel sjeldent som planlagt, men vi skal i hvert fall stå på startstreken.

Vinterdans ønsker alle 2- og 4-beinte et godt nytt 2012-år – nå gleder vi oss til det braker løs i Gausdal!

Sol strekker ut på sofaen, etter å ha ledet løpsspannet på dagens trening.

Minus 2 grader, is, vind og snøfokk. Løypene har fått en omgang med glasur og granbardrøss på toppen. Så ut som det var bomba, da vi kjørte fra Notodden til Valdres 2.dag. Trærne lå knekt på bakken som fyrstikker.

Vi har feiret telemarksjul, og fikk til og med et eksotisk besøk av nissemor på selveste julaften.

Ellers er det lite trimming av annet enn kjevemusklaturen her om dagen. Men den er i derimot i svært god kondisjon.

Ulende vind, regn og strømbrudd – det minner litt om høsten dette, men med ei bok foran peisen og  et par hunder på sofaen, er livet ikke så verst likevel. Hånda gror også, og jeg har fått meg ny øks til jul!

En boksehanske-bandasje utgjør høyre hånda akkurat nå.

På sofaen, inntullet teppe og bandasje søndag kveld.

Helga var jo egentlig veldig idyllisk, bortsett fra avslutningen søndag. Vi tenkte lenge på å dra vekk, for å få litt treningsvariasjon, men fredag kveld bestemte vi oss for å bli hjemme likevel . Vi fikk treningsbesøk fra Marcos fra Rauland.

Lørdag dro vi ut tre spann i knitrende, kaldt solskinnsvær. Ned mot 25 kalde i elveleier og daler, forsvarte dekkenbruk på bikkjene og ørten lag med klær på oss 2-beinte. Det var kjørt opp brede, supre spor med skuter og det var drømmevær hele helga.

Drama ble det først på veg tilbake søndag ettermiddag. Vi kjørte valpene og snudde derfor litt før Marcos. Jeg stoppet spannet og ville gi dem en kjøttbit før vi begynte på returen. Kjøttet var frossent og vanskelig å dele med samekniven. Jeg hakket løs på kjøttet som lå på bakken, og tok i det jeg maktet for å få delt bitene. Plutselig ser jeg at blodspruten står. Jeg kikker på handa og ser at den har glippet taket i knivskaftet og at jeg nå holder rundt sjølve knivbladet isteden. Akkuratt når det skjedde føltes det ikke vondt, men da jeg åpner handa, ser jeg med det samme at dette ikke var bra. På veg bort til Susana, forteller jeg at jeg “tror jeg har skjært meg stygt”.

Jeg åpner handa igjen og begge ser ting som vi kunne vært foruten. Susana river av seg genseren og surrer den rundt handa. Jeg begynner å kjøre bikkjene mot bilen, mens Susana begynner å ringe. 

De første kilometerne ser jeg ikke løypa ordentlig, det prikker og jeg tror jeg skal gå i bakken. Jeg er utrolig pingle når det kommer til blod og sår. Men så klarner hodet, bikkjene jobber bra, og 45 minutter senere er vi ved bilen. Der står Erik, som begynner å få erfaring med å kjøre meg til legevakt (sist gang med hull i bakhodet) klar med bilen.

Det viser seg at vakthavende lege den ettermiddagen er en kirurg fra radiumhospitalet, som kun er på Fagernes noen uker i året.

- Du har vært veldig, veldig heldig, gjentok legen flere ganger.

Kniven hadde gått helt ned på nerva og blodåren.

Nå har jeg fått totalforbud mot all bruk an høyre hånd i tre uker

Litt usikkert hvordan hånda blir etterpå, men nokså sikkert at all trening, samt Gausdal maraton ryker. Jeg får ikke knytt skoa en gang, langt mindre satt på seler og sokker og løfte sleder på hengertaket.

Lite som skal til, før det går galt, og jeg holder på å kjede livet av meg allerede. Bikkjene uler i hundegården, sola skinner og det er så fine løyper som aldri før. Med andre ord; en handikapphånd sto overhode ikke på ønskelista mi til jul.

Takk til Erik, Silje og Rune, som utgjorde det lokale search- og rescueteamet, sammen med Susana.

Her er bilder som viser hvor fint det var i helga:

er ikke lett... I hvert fall ikke når det er så mye vær som det har vært de siste dagene. Kraftig snøfall og kuling i fjellet gjør løypebrøyting til en heldagsjobb, eller i mitt tilfelle en helnattsjobb.

Det har vi fått merke denne uka. Vi brøyter opp, men på veg tilbake er løypa føyka igjen. Vinteren på fjellet er tøff og løypene ligger ofte uskjermet i vinden. I desember, som er ruske-vinterværets høytid, skulle man vært en liten hær med hundekjørere her oppe.  Oppfordringen er med andre ord: flytt til Yddin, Valdres!

Bikkjene er litt tunge av brøyting nå. Flere er raske med å rulle seg sammen for å hvile når vi kommer inn igjen. Vi er i den mest intense treningsperioden, og kommer ikke til å slippe opp så tidlig som i fjor - vi har litt trening å ta igjen.

Samtidig er vi nok vel forsiktig med å trene dem ned, så hvile- og lek blir fremdeles prioriterte avbrekk. Det er en gjeng med godt humør  og heldigvis har vi ikke fått de lange periodene med 30 blå, slik vi hadde i fjor, så restitusjonen har vært mye bedre så langt i sesongen. 

Ser fram til helg og dagslys og en juletreningsinnspurt!

Passeringstrening med spannet til Even og Sigrid.

Vi har stått på sleden en stund nå, men først i helga kom turene vi sikler etter hele året; det optimale føret og sledespor mil etter mil innover fjellet.

Endelig får vi litt distanse og rytme i spannet, for ikke å snakke om etterlengta brøytejobbing i lavt tempo, super trening.

Lørdag gled vi lydløst av sted innover Jotunheimsvegen. Hundene brøytet seg gjennom et lett teppe av snø. Helt vindstille, med glitrende sol og i kveldinga dukket sesongens fineste måne fram.

Søndag gikk med på å brøyte og legge et spor i løypa vi bruker her hjemme. Vi var akkurat ferdig med det første brøyteopppdraget, da et skikkelig snøvær kom for å holde oss med selskap på runde nummer to.

Hadde jeg hatt kamera i hendene hele tiden, kunne jeg også fått bilde av en skokk ryper,en liten, rask rev og en elg i løypa, men kamera lå avslappet i sleden, så det får bli med minnene.

Ren idyll lørdag morgen. 

En ivrig gjeng ser noe spennende i det fjerne. 

Sol og vindstille i fjellet.

Føles bra å ha snø under beina igjen.

Solnedgang på veg tilbake.

Hundespann i blåtimen.

Fjellet og månen strålte til fanatikere som meg selv, og mange andre, som var ute og kjørte hund i går kveld. 

Jeg dro i veg på siste turen for dagen med voksenspannet, løypa gikk innover langs Vinstervann.  Månen speilet seg i vannskorpa, kuldegradene var mange, bikkjene energiske og rundt oss danset hodelyktene. Sju spann fra folkehøgskolen, pluss lyktene til et par andre kjørere, blinket mot oss fra andre siden av vannet. Langt bak oss skimtet jeg lyktene til Sigrid og Even, som var på veg inn igjen fra langtur. Terrenget er så oversiktlig at man kan følge lyktene til hverandre i milevis mellom Valdresflye og Skåbu.

Heftige snøfonner, skråkjøring, is - og gruskjøring. Alt er glemt, i det man får kjøre slede og være ute med bikkjene i slike stunder.

I helgen venter fullmåne og nysnø. Ikke rart man er frelst.