Vinterdans

Det er grått og vått i fjellet nå. Juli er over. Sommeren på retur. Og vi jubler. Endelig er det full fart på treningsfronten igjen!

I natt var vi ute til klokken 01.30 i regn, litt vind og 13 varme. Vi kjører igjennom flere pytter på vegen, så hundene får avkjølt seg. En harepus og noen brekende dyr var det vi møtte på, trolig forklart ved det uanstendige tidspunktet. Det er i grunn overraskende stille i fjellområdene rundt oss, også på dagtid, til tross for at det er fellesferie for alle slags krøtter fra bygda og by`n.

Dagen i dag har blitt brukt på å trimme egne bein. Er mange topper som skal bestiges, før vi kan bestå kjentmanns- eller i dette tilfellet kjentkvinneprøven i de langstrakte fjellområdene rundt Yddin, Skagsflye og Huldreheimen.

Grå, vår innlånte tispe fra Fagerheim/Dagali, har blitt stor de siste dagene og er tydelig drektig. Stemmer våre beregninger, er hun nå seks uker på veg, og selvfølgelig; konstant sulten.

Siste dagen i juli. Om noen timer kan vi si med god samvittighet at høsten er på full fart vår veg – og velkommen skal den være!

Grå med valper i magen.

Digg å få på vandreskoa og gå i fjellet.

Emma har en siesta på benken, mens hun venter på at poten skal gro.

I natt, eller i dag tidlig, alt etter som hva man anser klokkeslettet 05.00 å være – da var vi på fjellet i 12-13 varmegrader og duskregn. Nattens rangling var jomfruturen for sesongen, og i tillegg hadde vi med oss Sol og Spirit, to unghunder som aldri har gått i spann før. Eller det trodde i hvert fall vi, men da vi fikk på dem selen og tok fatt på grusen,så ble vi i tvil. De byksa på med stor iver i flere kilometer begge to –helt uten startproblemer.

Sol så seg aldri tilbake etter at hun fikk på selen – for henne var det kun en veg og det var framover! (Kan ikke skjønne at noe vil selge slikt! :-)

Sol får litt ekstra oppmerksomhet, etter å ha gjenomført sine første kilometer med trening.

Vi har en ny hund i hundegården. Bonnie er ei erfaren tispe, hentet i Geilo, som skal gi oss en hjelpende labb de neste månedene – til Emma er på beina igjen. Tusen takk til Merete og Terje.

Bonnie.

Det siste tilskuddet i familien Vinterdans er Grizzly på 7 år. En 660 Yamaha. Nå er vi klare for sesongstart!

Grizzly.

Kom fra veterinær med Emma nå. Beskjedener at Emma trolig vil være på beina og kunne løpe igjen om noen uker!

Såret gror og det har begynt å lukke seg.Det er ikke betent, men tørt og fint.

Utrolig godt å høre at hun trolig kommer til å bli OK igjen, etter at vi var så nær å miste henne under en intravenøs narkose.

Flere har engasjert seg, ringt og sendt meldinger. Flere har også tilbudt seg å låne oss leder. Det er et godt miljø, med mye ålreite folk med andre ord.

Episoden har gjort oss bevisst på hvor viktig det er å få fram flere hunder. Jeg tror vi kan si at alle hundene vi har nå, går OK framme. Men styreleder i ordets rette forstand, er det færre av. Det er min tabbe. Jeg har hatt det veldig godt og avslappet med Emma. Hun har gjort det vi ber om og tatt ansvar på alle treninger og alle løp. Da er det ikke lett for ungbikkjene å få slippe til.

Nå blir jeg tvunget til å trene de andre bikkjene i større grad framme. Målet vårt er å få terpet styring på så mange som mulig utover høsten og vinteren.

I går var vi og hentet Grå på Dagali hos Ralph og Inger-Marie. Hun ser drektig ut, og kommer det noen små Øre-valper, er datoen for ankomst rundt 15.august.

Nå er det ”ferie”! Fri fra kontorjobben,og tre fulle uker til å jobbe med prosjekter på gården, drar på turer og få hentet inn det vi trenger før sesongstart! I natt var det nattefrost og minusgrader her – så det går rette vegen med det meste!

 Ralph J./ Dagali. "Lille Alaska, inni skogen ved en elv".

Kennelen på Dagali.

Unskyld utrykket. Men det er av og til nødvendig. Med et spark bak altså. Så da meldte vi oss på VM. For å få fokuset bort i fra det faktum at vi ikke lengre har noen kommandoleder, men mest for å gi meg selv et stort spark bak, så jeg slutter og klage og heller begynner å trene.

Vi får trene opp en ny leder, og går ikke det, så får jeg gå framme selv, eller kanskje Susana...?!

Fra fredag er det ferie her hos oss. Skal bli godt å kunne fokusere fult på å få eliminert de største utfordringene vi står overfor akuratt nå, sånn at vi kan få kommet i gang med sesongen i begynnelsen av august som planlagt.

Det er en følelse som stadig dukker opp i hodet, fra en kald septemberkveld i fjor. Jeg satt i bilen og halvsov, mens 11 hunderomper vraltet innover skogsbilvegen i kveldsmørket. Plutslig ble frontruta hvit av store, våte snøkrystaller. Det var hvit forventning som la seg under hundelabbene. Vi har mange sånne øyeblikk i vente...

Emma er med på jobb og over alt nå. Hun er plaget, både av skjermen og av såret som lugger og svir.

Vi mistet nesten Emma i dag.

Søndagsmorgenen startet med til å ringe fortvilt til veterinær. Emma hadde fått av seg bandasjen, og bitt på stinga på poten. Hun blødde og det så ille ut. Etter mye venting, fikk vi avtalt å møte veterinær på kontoret på Fagernes.

Her fikk Emma to sprøyter og ble lagt i full narkose. Jeg tenkte med meg selv at det var så merkelig hvor akutt hun sovnet, sammenlignet med sist gang, hvor hun brukte mer normal tid på å bli slapp.

Hun falt sammen på operasjonsbordet, og plutselig begynte krampene. Øynene rulla, pupillene var ute av kontroll, hele hunden ristet, og tungen holdt på å forsvinne ned i halsen. Så stoppet hun å puste. Jeg fikk sjokk når jeg merket at hun ikke pustet.

Veterinæren kløyp henne i nesa, som visstnok skulle være et akupunkturpunkt for å få tilbake åndedrett, mens hun lyttet fortvilt til hjertet hennes.

Så trakk Emma pusten igjen. Så vidt det var.

Nå har jeg egentlig bare lyst å kjefte. Jeg visste ikke at et veterinærbesøk og en narkose nesten skulle ende i døden for Emma. Jeg vet ikke om veterinæren kan klandres heller, kanskje var det bare enda mer tragisk uflaks.

Dyrlegen var like skjelven på hendene som meg, så det ut til. Jeg klarte ikke å flytte hånda fra hjertet hennes. Kjente konstant om det var puls. Livredd for at det skulle stoppe. Beskjeden om at deler av poten hadde blitt borte, og at det ikke lenger var noe å sy i, var knusende, men jeg klarte ikke tenke på mer enn at hjertet hennes ikke måtte stoppe.

Veterinæren forsøkte å sette noen festesting der det var noe å sy i, og resten ble bandasjert igjen, fremdeles åpent.

Emma har enda ikke våknet ordentlig. Hun er forvirret og forstyrret og preget av det hele. Utsiktene nå er dårligere enn sist vi forlot kontoret, men vi gir oss ikke uten kamp. Emma er mer enn en nøkkelhund for oss.

Hun fikk en sprøyte med det narkosemiddelet Ketalar, ble jeg fortalt. I kveld har jeg sjekket litt rundt denne narkosen, som visstnok er en av de mest vanlige narkosene brukt på hund. Jeg tok et legemiddelsøk hos Statens Legemiddelverk. Der står det at; ”Kliniske tegn på overdosering er kramper, hjertearytmier og åndedrettsstans.”  Akkurat det Emma hadde.

Det står også at legemiddelet føre til at hunden kan gjennomgå en fase med livlige drømmer under oppvåkning, med eller uten psykomotorisk aktivitet, som manifesteres av forvirring, irrasjonell oppførsel, mareritt eller hallusinasjoner.” Det er ikke vanskelig å se på Emma nå i ettertid at bivirkningene av narkosen er reelle og veldig traumatiske. Hva hun følte vet ikke jeg, men at hun var redd, skjelven og hallusinerte var det ingen tvil om.

Skulle tro det var mulig å kunne gå til veterinær og få en narkose, uten å risikere hjertestans med påfølgende smerter etterpå…

Nå vet jeg ikke. Vi får vente og se. Verken lommeboka, motivasjonen eller viljen er for øyeblikket til stede for å sparke i gang en ny sesong nå. Ikke uten lederen vår…

Etter en samtale med kubonden og grunneieren, har vi fått lov til å rydde oss en ny treningstrase ut fra kennelen. Vi skal følge en gammel kjerrevei nedover jordekanten fra hundegården, som kobler seg på gårdsvegen etter noen hundre meter.

Trær og buskas har blitt fjerna med motorsag og traktor, og et elektrisk strømgjerde er satt opp. På denne måten unngår vi å måtte opp med to grinder, og vi slipper nærmøte med de 13 overhypre kalvene som sprinter rundt her. Nå blir det bare å dra rett ut fra hundegården!

I går gikk det veldig galt. En tispe gikk løs på hovedlederen vår, Emma, under morgenfôring.

Emma fikk et kraftig bitt i poten, som forårsaket store skader i tredeputen, da hun forsøkte å rykke beinet sitt løst fra bittet. Den største, bakerste tredeputen ble røsket løs og hang og dinglet kun i noen sener da jeg fikk skilt de to.

Vi bandasjerte poten, for å holde tredeputen på plass og for å stoppe blodet, og hastet til veterinær. Her ble Emma sydd og lappet sammen i halvannen time.

Flere veterinærer var inne og så på poten, og alle så like sjokket ut da de så skaden.

Nå går Emma hjemme med nysydd labb og en skinne for å avstive beinet. Vi vet ikke hvordan skaden vil påvirke henne når såret har grodd, men veterinæren var forholdsvis optimistisk. Han anslo at poten gror innen 4 uker, hvis det ikke blir betennelse.

Hvordan skaden påvirker blodsirkulasjon m.m i poten og beinet for øvrig vet vi ikke.

Men Emma er tøff. Neddopa og bedøvet som hun var i går; hun logret fortsatt når hun hørte at vi snakket til henne. Vi tror hun skal komme seg på 4 bein igjen og lede Vinterdansspannet slik hun har gjort de to siste sesongene.

Helt ærlig; det er ingen hund i spannet som vi er så avhengig av som Emma. Skjer det noe med henne, sliter vi. Det er den brutale sannhet. Og det er grunnen til at jeg er mer enn urolig for situasjonen akkurat nå...

Bror Atle legger siste hånd på verket.

En ny valpe- og/eller løpetispegård/sykestue er på plass, designet av familien Kasin. Jommen kjekt med noen ekstra drenger på gården, så det blir dreis på prosjektene.

Da kan vi egentlig slappe av, og ta sommerferie, men snart er det full rulle for hundene igjen.

Tre huskier i sommervarmen.

Nye hundehus males og gårder bygges.

Lurer på hvordan det skal gå å komme seg fra hundegården og de 300 meterne ned til porten. I helga, da vi gikk tur med Stompa, kom hele kuflokken rullende ned skråningen, og hadde det ikke vært for at jeg sprang rundt med en rive, så hadde vi vel vært most ned i en av kurukene alle sammen. Kommer meg så vidt på jobb om morgenen, på grunn av dumme kuer som står bak bilen og ikke vil flytte seg.

Noen som har hatt kuangrep under trening?

Lørdag ettermiddag hadde vi en liten befaring i treningsområdet vårt.

Hvor mange hunder? Det er nok flere som har et litt ambivalent forhold til dette. Sjeldent får man nok gode hunder, like ofte innser man at man har langt flere hunder enn først tenkt.

De fleste har hukommelse nok til å huske hvilke tanker man gikk inn i dette gamet med. Personlig var jeg på jakt etter et seksspann for to år siden. Nå har jeg snart tre. Seksspann altså.

Jeg følger med på en del kennelsider fra Alaska. Ingen av ”de store gutta og jentene” har under 50 hunder. Om sommeren er et tjuetall valper, eller mer, reglen, ikke unntaket.

Da dukker det opp noen spørsmål. Er det nødvendig? Hvor mange hunder trenger man for å være konkurransedyktig i langdistansehundekjøring?

Logikken er ikke vanskelig å skjønne. Flere hunder gir økt sjanse for å få de virkelig gode hundene. Er det bare tull å trille rundt her hjemme med 12-14 hunder? Å ha flere, si 40, er ikke meg imot, men da må man ha gjerne ha mer penger, flere medhjelper og større plass.

Du må også være villig til og latt andre overta deler av hundetrening og sosialisering, fordi du ikke rekker alt selv. Du gir fra deg noe av nærheten, kontrollen og kontakten med hundene.

Spørsmålet er hva som er viktigst? Er det fysikken og mentaliteten du finner i superhundene som gjør et spann til et vinnerspann, eller er det rett og slett ikke så nøye med fysisk – og mental makeup, så lenge du trener hundene riktig og har tette bånd med dem?

Mange går etter det første; superhundene. Vi kjøper og bytter, og gjennomtrekken i hundehusa er stor. Andre har hundene sine fra de blir født til de går av med løpspensjon og lenger.

En god kombinasjon er å finne fram til kvalitet, uten kvantitet. Et spann med superhunder som du baserer hele kennelvirksomheten din rundt de neste årene. Si 16 knallgode hunder. I teorien skal du få til dette ved å følge ”tankeeksperimentet” til Joe Runyan.

Han foreslår å bla opp tusenlapper og skaffe til veie 12 supertisper, som du setter på det beste av det beste av hannhunder. Ut av det forventer han omkring 70 valper for selektering. 16 av de beste skal velges, resten skal ut.

Forfatteren mener det tar for mange år å selektere seg fram til et vinnerspann bare ved å ha et kull eller to i året. Han mener dette blir en ”evigvarende” prosess, som blir minst like dyr som hans egen, noe ekstreme variant.

Uavhengig av framgangsmåte; det viktigste er at de etiske skillelinjene ikke blir borte. Det er dyr med følelser og personlighet som vi har ansvaret for. Det er ikke bra å se en hund som skal selges for 6. gang på postlista.

Jeg syns det er naturlig og bra at man forsøker å erstatte det svakeste leddet i spannet med noe bedre, men ofte er kanskje ikke det svakeste leddet hundene, men hundekjøreren selv?

Totalt 687 personer i verden har fullført Iditarod opp gjennom historien. 17 av dem er fra Norge.

Det er disse «finisherene» som kan få «The Iditarod license plate». Kanskje verdens tøffeste bilskilt?

Det hadde nok fresha opp hiacen! Det er bare en mulighet til å få tak i det...

12.mai i 2008 snudde vi opp ned på tilværelsen, flyttet, hanket inn de første hundene og startet livet som hundekjørere.

Jeg glemmer aldri følelsen den søndagen i august for to år siden, da vi skulle ha vår første barmarkstur med et seksspann. Det endte i tårer og fortvilelse.

Fra bloggarkivet 25/08/08:

« Endelig skulle vi trene (...) Vi begynte forfra og sela på en etter en. Men det var ikke bare hundene som etter hvert sto linet opp på rekke og rad. Det gjorde også problemene.

Tabbe nummer en var å  ikke feste vogna til bilen. Tabbe nummer to var å reise ut litt for seint, det vil si når det var bekmørkt, og ta med en hodelykt som var mer gjerrig med lyset enn en fyrstikk.Tabbe nummer tre var å ikke sjekke utstyret, det vil si bremsene på vogna, som viste seg å være ikke-eksisterende»

Treningsøkta endte med at jeg følte meg totalt mislykka som hundekjører, samtidig som jeg beskyldte bikkjene for å være gærne i hodet. Jeg fryktet at alt fra da av kom til å ende i et evig kaos.

Og sånn ble det. Nesten. I hvert fall det første halve året. Da gikk vi på trynet gang etter gang.

I november 2008 hadde vi vår første sledetur innover Jotunheimvegen. Det var så lite snø og dårlig ankerfeste, at Susana like gjerne løp bak spannet og bremset oss ved å henge i slepetauet. Det sier seg sjøl at vi ikke kom langt.

Nå er det bare greit å ha fått unna det verste. Ting løsnet en eller annen plass der ute i løypa. Vi fant tonen, rytmen og følelsen av hva vi holdt på med. Vi fikk oppleve hundekjøringen på sitt beste, etter en grundig leksjon i alt som kunne gå galt.

Det var en bratt læringskurve, og vi har bare kommet opp den første kneika. Med vi gjorde det i god fart.

Kunnskap og erfaring til tross, jeg tror hundekjøring handler om mer enn som så. Det handler om hvem du er som person.

Ikke alle hundeeiere er hundefolk. Ikke alle som seler opp et hundespann er hundekjørere.

Nå har vi OK hunder, treningssted og utstyr. Vi kan hoppe på karusellen som aldri stopper – den som alltid handler om å bli bedre. Satsingen som gjør hver meter av treningsturen, hver lille fôrkule og hvert et pulsslag viktig, og hvor alle snøstormer, hviledager og konkurranser spiller en rolle.

 

Artig reality-tv fra Alaska. En gjeng amerikanere blir fraktet ut i Alaskas ødemark. Der må de klare seg sjøl gjennom en tøff vinter. Jakt, vedsanking, ville dyr og streng kulde er noen av prøvelsene.

To sesonger, kan sees på nettet, f.eks her.

Noen som har forsøkt å trille ti tonn grus i en rusten trillebår med punktert hjul om lag 100 meter – 50 av dem i heftig skråkjøring!?

Har heldigvis frivakt i dag. I morgen tipper jeg at det bare er 9, 9 tonn igjen og da har vi heldigvis forhindret lediggang denne helgen også.

(Håper vinteren kommer snart, så vi kan fåslappe av litt, eller…?)

Vi hadde full kennelhoste i tiden rundt Gausdal Maraton i år, og vi måtte holde senga/hundekassa i to uker.

Etter at hosten og brekningen ga seg hos de fleste hundene, var det ei tispe som ikke helt ble kvitt det. Hun småharket videre, særlig ved press mot halsen, men var ellers vital og i fin form.

Dette varte og rakk i uker.

Etter en erfaringsrunde på postlista fikk vi mange tips om hva det kunne være. Alt fra nesemidd til weezersykdom. En mail skilte seg ut med nær sagt identisk sykdomstilfelle som vår hund. Vedkommende hadde hatt hunden til en rekke undersøkelser, og det viste seg at hunden hadde en seinvirkning av kennelhosten som hadde satt seg i luftvegene og som hunden ikke kunne bli frisk av, uten behandling.

Vi behandlet vår tispe etter erfaringene som allerede var høstet, og hun fikk en dermed en kort kur med kortison, samt bredspektret antibiotika i 10 dager.

Nå er hun hostefri og viser ingen tegn til irritasjon i luftvegene.

Siden kennelhoste er noe som dukker opp hos de fleste med jevne mellomrom, kan det være verdt å huske på at noen hunder ikke blir bra av hosten uten medisin.

Cabby er ikke helt overbevist enda om sjampoens nødvendighet...

Søndag tok vi fram hundesjampo`n, hageslangen og børsten. Alle bikkjene ble skummet inn og spylt reine og pene. Det var så varmt, at de fleste fant seg velvillig i det hele.

Vi har lagt ut noen bilder fra helga, ny kennel og hundevask her.

På Sankthansaften, da vi sto og snekret på gården, hørte vi plutselig tunge trampetrav bortetter vegen, mens en mann hoiet og gauka. Ikke lenge etter sto en flokk med svette kyr utafor hundegården. Her skal de ete seg fete gjennom sommeren.

Med kuflokken i bakhodet, kunne vi endelig, etter intens jobbing, hente 14 hunder i går kveld, og flytte dem inn i den nye kennel.

Hageslangen var rullet ut. Jeg planla våkenatt ved hundegården, for å dempe kubjeffing mest mulig. - Det tar tid før de blir vant til hverandre, tenkte jeg.

To og to av hundene fikk servert hver sin bås. Kyrne var ikke sene med å komme løpende til kennelen, for å se hva som foregikk. Alle hundene hoppet opp på husene sine og strakte seg for å se gjennom gjerdet og der sto de snute mot snute med kyrne.

Ikke en lyd! Bare nysgjerrige blikk og stive ører. Da kuene skvatt tilbake etter nærkontakten, begynte bikkjene å leike og surre med andre ting.

Natta bød på søvn, og fremdeles ikke noe bråk fra hundene, til tross for ny plass og dyr som har beitet rundt hele morgenkvisten. Jeg har mye å lære, før jeg kjenner hundene 100 prosent – jeg hadde ventet meg en helt annen reaksjon ved dette førstegangsmøtet!

De siste dagene har det vært en «unntakstilstand». Bikkjene har ikke hatt hus, noen har måttet stå bundet til tre, andre har måttet gå både 3- og 4 sammen i samme bås. Den gamle hundegården har ikke vært helt safe, og jeg har hele tiden vært småbekymret om en av hundene har satt fast halsbåndet, eller slåss med naboen eller skadet seg på noen annen måte.

Nå kan vi endelig senke skuldrene til normalnivå. Nå har vi ordna, trygge forhold. Det er slutt på hunder på kjetting.

I går satt vi hele kvelden ute på plenen og kikket på bikkjene som herjet rundt og var mer fornøyd enn vi har sett dem på lenge. Det er ingen tvil om at de også merker forskjellen...

Grå og Øre har kost seg på Dagali siste tiden. Har hun tatt seg, blir det valper her på gården rundt 15.august. Det kan gå mot en hektisk høst med andre ord, med full trening av løpsspannet, valpekull og jobb...Motivasjonen kommer ved å se nærmere på vinnerspannet i Finnmarksløpet de to siste årene. Der er en drøss av hundene avkom etter Grå. ­­­­­Øre gir også bra valper sies det.

Et border collie-kull er det jeg har hatt før. Nå håper vi på å få noen nye krapyl som kan underholde oss utover høsten.

Slik så det ut fra verandaen lørdag ettermiddag.

Vi startet fredag morgen. Siden har det gått i ett, fram til nå, mandag ettermiddag.

Resultatet er en hundegård  i vater, som ser ut som en hundegård, og ikke et rangleverk, sånn som vi har hatt til nå.

Det er kjekt å ha foreldre som fyller bilen og tilhengeren med verktøy og arbeidsmoral, og kjører fra Notodden til Valdres for å bygge kennel i 4 dager til ende!

Takket være dem, er vi snart i boks på den nye plassen vår, men litt gjenstår før vi kan flytte bikkjene over; tetting, grusing og tak.

Det brekes, vrinskes og møøes på alle jorder rundt kennelen, så den skal bli 100 prosent rømningssikker, før innvielsen.

Bikkjene må derfor tilbringe sommernatten utendørs uten hus - heldigvis er værmeldingen på vår side.

Kroppslig føles det som om vi har deltatt på Femundløpet i helga - støl og stiv og sår. Det har blitt bæring nok for alle sammen.

Fra den nye verandaen kan vi stå å nyte vårt hundeimperium framover, eller som her på bildet; se på at andre jobber....

PS: Både vogn og kasse er solgt!

Det har vært stor pågang på dyckvogna, men telefon har blitt oversett i helga, så sorry til de som har forsøkt å ringe uten hell.