En boksehanske-bandasje utgjør høyre hånda akkurat nå.

På sofaen, inntullet teppe og bandasje søndag kveld.

Helga var jo egentlig veldig idyllisk, bortsett fra avslutningen søndag. Vi tenkte lenge på å dra vekk, for å få litt treningsvariasjon, men fredag kveld bestemte vi oss for å bli hjemme likevel . Vi fikk treningsbesøk fra Marcos fra Rauland.

Lørdag dro vi ut tre spann i knitrende, kaldt solskinnsvær. Ned mot 25 kalde i elveleier og daler, forsvarte dekkenbruk på bikkjene og ørten lag med klær på oss 2-beinte. Det var kjørt opp brede, supre spor med skuter og det var drømmevær hele helga.

Drama ble det først på veg tilbake søndag ettermiddag. Vi kjørte valpene og snudde derfor litt før Marcos. Jeg stoppet spannet og ville gi dem en kjøttbit før vi begynte på returen. Kjøttet var frossent og vanskelig å dele med samekniven. Jeg hakket løs på kjøttet som lå på bakken, og tok i det jeg maktet for å få delt bitene. Plutselig ser jeg at blodspruten står. Jeg kikker på handa og ser at den har glippet taket i knivskaftet og at jeg nå holder rundt sjølve knivbladet isteden. Akkuratt når det skjedde føltes det ikke vondt, men da jeg åpner handa, ser jeg med det samme at dette ikke var bra. På veg bort til Susana, forteller jeg at jeg “tror jeg har skjært meg stygt”.

Jeg åpner handa igjen og begge ser ting som vi kunne vært foruten. Susana river av seg genseren og surrer den rundt handa. Jeg begynner å kjøre bikkjene mot bilen, mens Susana begynner å ringe. 

De første kilometerne ser jeg ikke løypa ordentlig, det prikker og jeg tror jeg skal gå i bakken. Jeg er utrolig pingle når det kommer til blod og sår. Men så klarner hodet, bikkjene jobber bra, og 45 minutter senere er vi ved bilen. Der står Erik, som begynner å få erfaring med å kjøre meg til legevakt (sist gang med hull i bakhodet) klar med bilen.

Det viser seg at vakthavende lege den ettermiddagen er en kirurg fra radiumhospitalet, som kun er på Fagernes noen uker i året.

- Du har vært veldig, veldig heldig, gjentok legen flere ganger.

Kniven hadde gått helt ned på nerva og blodåren.

Nå har jeg fått totalforbud mot all bruk an høyre hånd i tre uker

Litt usikkert hvordan hånda blir etterpå, men nokså sikkert at all trening, samt Gausdal maraton ryker. Jeg får ikke knytt skoa en gang, langt mindre satt på seler og sokker og løfte sleder på hengertaket.

Lite som skal til, før det går galt, og jeg holder på å kjede livet av meg allerede. Bikkjene uler i hundegården, sola skinner og det er så fine løyper som aldri før. Med andre ord; en handikapphånd sto overhode ikke på ønskelista mi til jul.

Takk til Erik, Silje og Rune, som utgjorde det lokale search- og rescueteamet, sammen med Susana.

Her er bilder som viser hvor fint det var i helga: