Klokken 00.10 natt til lørdag skulle vi ut. Vi begynte å gjøre i stand hundene 40 minutter i forvegen. De sto litt beskjedene rundt hengeren, og lurte fælt. Rundt dem hadde startområdet eksplodert. Åpenklasse-spannene var på full fart ut. Det var høylytt, blinkende hodelykter og sleder i alle retninger.

Vi kom greit av gårde fra start. Det var trøkk og god stemning i spannet, og beskjedenheten fra startområdet forduftet. Vi tok opp jakten på dem foran oss i full los. Den første mila gikk på maskinpreparerte spor – fem meter brede.

Vi bestemte oss for at det var fint å kjøre forbi noen spann her, bredt og fint som det var. Så på den første mila passerte vi 4 (?) spann. Så kom vi inn på den første 4-milssløyfa og her var det løst og gropete. Bremsematta måtte gjøre jobben – det lett å kjøre i hjel skuldre her. Men sporet ble bedre jo lengre innover vi kom.  

Vi passerte to-tre spann til på firemilsrunden, før vi begynte på den ”eviglange” runddansen.

Løypa bukta seg innover i terrenget, rundt og rundt, opp og ned, hit og dit. Det lyste i hodelykter fjernt og nært. Plutselig kom det et spann mot oss, og vi trodde kanskje vi hadde kjørt feil, men så var det åpenklasespannene på veg tilbake igjen – på en løype bare noen få meter unna. Det gjenntok seg gang på gang.

Etter som timene gikk gav vi opp å fokusere på hvor vi var i løypa og jeg forsøkte å glemme alle hodelyktene som lyste fjellheimen – det var bare forvirrende. Så vi kjørte. Bikkjene gikk i sitt tempo og jeg lot dem gå, mens jeg sparket.

Hver gang vi rundet av til venstre så ble bikkjene gira og økte tempo – de trodde de var på veg tilbake  til start, men så måtte de snu igjen og svinge høyre og starte på enda en runde. Rundt og rundt. Slik føltes det der og da. Når jeg ser på kartet nå, så ser det ganske annerledes ut.

Uansett, jeg holdt kontakten med Handler-Susana og hun oppdaterte oss på tider undervegs. Det var en opptur å få telefon med beskjed om at vi lå på 2. og 3.plass ved de første målingene.

Timene gikk og vi jobbet fokusert alle sammen.  Etter litt over fire timer passerte vi Sørestøl1 og 60-kilometersmerket. Så ble det bakker og svetting, før vi kom oss tilbaketil den preppa løypa for å suse inn siste mila til sjekkpunkt. Det gikk fort ned slalåmbakkene. Jeg fikk bilder i hodet av meg selv hengende etter spannet ned de bratte bakkene til sjekkpunkt, men det gikk heldigvis greit.

Vi ankom sjekkpunkt 05.39 om morgenen. Der ventet handler med varm drikke og depot. Hundene glefset i seg snack og masse mat, og var nokså raske med å rulle seg sammen for å hvile da de fikk halmen.

I det hele tatt gikk sjekkpunkt-opplegget mye bedre enn jeg hadde trodd. Bikkjene så ut til å roe seg i kaoset og etter litt fomling og koseprat fikk jeg også rotet meg til rommet for å prøve å fange ett par timer med søvn. Hvilket selvfølgelig var umulig. Blandingen av å være døgnvill, ha løpssommerfugler i full vinterdans i kroppen, toppet av lyden fra noen hundre hunder, gjorde at det nærmeste vi kom søvn var litt god slumring.

09.52 var det ut igjen. Bikkjene var rolige, men ved godt mot. Da jeg fikk på baklinene begynte iveren å spre seg og bjeffingen var igang. Vi guffet på oppover bakken, for andre gang.

Første mila gikk så det suste og ved første målpunkt lå Hilde Askildt, Jarle Kopperudmoen og Vinterdanserne så og si likt. Men så dro Hilde av gårde, og Jarle peiset også av sted, da jeg måtte stoppe for å fikse noe linekrøll og skifte om på to hunder.

Resten av 8milsrunden kjørte vi ryggen på han foran oss, men vi klarte ikke å tette igjen gapet mellom oss.

Unghundene ble mer mentalt slitne enn fysisk. Litt ukonsentrerte og leie på slutten. Men alle gikk og jobbet likevel.

15 kilometer fra mål passerte jeg Svein Are Danielsen og vi hadde da tre kjørere foran oss. Den siste mila så jeg ryggen på Kopperudmoen hele tiden, men han klarte å lure seg i mål to minutter før oss.

Ved målpasseringen klokken 15.25 lørdag ettermiddag var det en lettelse å vite at alle hundene var igjennom uten skader eller dårlige erfaringer og at de kastet i seg mat og suppe.

Vi brukte 5 minutter mer på etappe 2, sammenlignet med etappe 1.

Gratulerer til utrolig rask kjøring fra vinneren Espen Borgersen!

For oss var det et helt optimal førstegangsløp. Alt funket bra og bikkjer og folk fikk nye, gode erfaringer. 

Nå rettes fokuset mot Femund. Mange var bekymret, for det var mye hoste og harking uten for Ranten Hotell i dag.

Vi får håpe færrest mulig spann bli smittet og at flest mulig er klar for en ny hundekjørerfest om 10 dager.

Hallingen er ikke en gang halvparten av distansen på Femund400. Kroppen min er mørbanket nå. Jeg lurer på hvordan vi føler oss etter 400 kilometer?!

Nå er det uansett hvile og mat som står på agendaen. Hundene har betalt middagen vår i dag –  vi fikk 1500 kroner i premie, og i retur har de fått løpe løs på jordet og spise fett, kjøtt og tørrfor.

Så var det flere som kommenterte i helga at jeg har verdens beste handler. Og det skal sies; det var engasjert jobbing og service både tidlig og sent.

Det er luksus å kunne komme i mål, mate hunder og hoppe i køya, vel vitende om at hundene blir luftet og jeg vekket i god tid før banketten.

Bilder/video kommer.