Hvor mange hunder? Det er nok flere som har et litt ambivalent forhold til dette. Sjeldent får man nok gode hunder, like ofte innser man at man har langt flere hunder enn først tenkt.

De fleste har hukommelse nok til å huske hvilke tanker man gikk inn i dette gamet med. Personlig var jeg på jakt etter et seksspann for to år siden. Nå har jeg snart tre. Seksspann altså.

Jeg følger med på en del kennelsider fra Alaska. Ingen av ”de store gutta og jentene” har under 50 hunder. Om sommeren er et tjuetall valper, eller mer, reglen, ikke unntaket.

Da dukker det opp noen spørsmål. Er det nødvendig? Hvor mange hunder trenger man for å være konkurransedyktig i langdistansehundekjøring?

Logikken er ikke vanskelig å skjønne. Flere hunder gir økt sjanse for å få de virkelig gode hundene. Er det bare tull å trille rundt her hjemme med 12-14 hunder? Å ha flere, si 40, er ikke meg imot, men da må man ha gjerne ha mer penger, flere medhjelper og større plass.

Du må også være villig til og latt andre overta deler av hundetrening og sosialisering, fordi du ikke rekker alt selv. Du gir fra deg noe av nærheten, kontrollen og kontakten med hundene.

Spørsmålet er hva som er viktigst? Er det fysikken og mentaliteten du finner i superhundene som gjør et spann til et vinnerspann, eller er det rett og slett ikke så nøye med fysisk – og mental makeup, så lenge du trener hundene riktig og har tette bånd med dem?

Mange går etter det første; superhundene. Vi kjøper og bytter, og gjennomtrekken i hundehusa er stor. Andre har hundene sine fra de blir født til de går av med løpspensjon og lenger.

En god kombinasjon er å finne fram til kvalitet, uten kvantitet. Et spann med superhunder som du baserer hele kennelvirksomheten din rundt de neste årene. Si 16 knallgode hunder. I teorien skal du få til dette ved å følge ”tankeeksperimentet” til Joe Runyan.

Han foreslår å bla opp tusenlapper og skaffe til veie 12 supertisper, som du setter på det beste av det beste av hannhunder. Ut av det forventer han omkring 70 valper for selektering. 16 av de beste skal velges, resten skal ut.

Forfatteren mener det tar for mange år å selektere seg fram til et vinnerspann bare ved å ha et kull eller to i året. Han mener dette blir en ”evigvarende” prosess, som blir minst like dyr som hans egen, noe ekstreme variant.

Uavhengig av framgangsmåte; det viktigste er at de etiske skillelinjene ikke blir borte. Det er dyr med følelser og personlighet som vi har ansvaret for. Det er ikke bra å se en hund som skal selges for 6. gang på postlista.

Jeg syns det er naturlig og bra at man forsøker å erstatte det svakeste leddet i spannet med noe bedre, men ofte er kanskje ikke det svakeste leddet hundene, men hundekjøreren selv?