Emma er med på jobb og over alt nå. Hun er plaget, både av skjermen og av såret som lugger og svir.

Vi mistet nesten Emma i dag.

Søndagsmorgenen startet med til å ringe fortvilt til veterinær. Emma hadde fått av seg bandasjen, og bitt på stinga på poten. Hun blødde og det så ille ut. Etter mye venting, fikk vi avtalt å møte veterinær på kontoret på Fagernes.

Her fikk Emma to sprøyter og ble lagt i full narkose. Jeg tenkte med meg selv at det var så merkelig hvor akutt hun sovnet, sammenlignet med sist gang, hvor hun brukte mer normal tid på å bli slapp.

Hun falt sammen på operasjonsbordet, og plutselig begynte krampene. Øynene rulla, pupillene var ute av kontroll, hele hunden ristet, og tungen holdt på å forsvinne ned i halsen. Så stoppet hun å puste. Jeg fikk sjokk når jeg merket at hun ikke pustet.

Veterinæren kløyp henne i nesa, som visstnok skulle være et akupunkturpunkt for å få tilbake åndedrett, mens hun lyttet fortvilt til hjertet hennes.

Så trakk Emma pusten igjen. Så vidt det var.

Nå har jeg egentlig bare lyst å kjefte. Jeg visste ikke at et veterinærbesøk og en narkose nesten skulle ende i døden for Emma. Jeg vet ikke om veterinæren kan klandres heller, kanskje var det bare enda mer tragisk uflaks.

Dyrlegen var like skjelven på hendene som meg, så det ut til. Jeg klarte ikke å flytte hånda fra hjertet hennes. Kjente konstant om det var puls. Livredd for at det skulle stoppe. Beskjeden om at deler av poten hadde blitt borte, og at det ikke lenger var noe å sy i, var knusende, men jeg klarte ikke tenke på mer enn at hjertet hennes ikke måtte stoppe.

Veterinæren forsøkte å sette noen festesting der det var noe å sy i, og resten ble bandasjert igjen, fremdeles åpent.

Emma har enda ikke våknet ordentlig. Hun er forvirret og forstyrret og preget av det hele. Utsiktene nå er dårligere enn sist vi forlot kontoret, men vi gir oss ikke uten kamp. Emma er mer enn en nøkkelhund for oss.

Hun fikk en sprøyte med det narkosemiddelet Ketalar, ble jeg fortalt. I kveld har jeg sjekket litt rundt denne narkosen, som visstnok er en av de mest vanlige narkosene brukt på hund. Jeg tok et legemiddelsøk hos Statens Legemiddelverk. Der står det at; ”Kliniske tegn på overdosering er kramper, hjertearytmier og åndedrettsstans.”  Akkurat det Emma hadde.

Det står også at legemiddelet føre til at hunden kan gjennomgå en fase med livlige drømmer under oppvåkning, med eller uten psykomotorisk aktivitet, som manifesteres av forvirring, irrasjonell oppførsel, mareritt eller hallusinasjoner.” Det er ikke vanskelig å se på Emma nå i ettertid at bivirkningene av narkosen er reelle og veldig traumatiske. Hva hun følte vet ikke jeg, men at hun var redd, skjelven og hallusinerte var det ingen tvil om.

Skulle tro det var mulig å kunne gå til veterinær og få en narkose, uten å risikere hjertestans med påfølgende smerter etterpå…

Nå vet jeg ikke. Vi får vente og se. Verken lommeboka, motivasjonen eller viljen er for øyeblikket til stede for å sparke i gang en ny sesong nå. Ikke uten lederen vår…