Title

Subtitle

I Bokhylla

Malamute man

- Memoirs of an Arctic Traveler

Joe G. Henderson, kjent for mange fra Harestuaseminaret og artikler i Hundekjøring, er trolig hakket kvassere med trugene enn med pennen.

Når det er sagt, den nye boka hans er vel verdt sine 12 dollar.

Med et såpass uvanlig liv, hvor store deler av vinteren blir tilbrakt i arktiske strøk med 20-25 malamuter, år etter år, er historiene mange og enestående.

Dette er ikke en biografi, til det er det for mange hull og hopp i tiden, men en samling fortellinger fra turer han har vært på. Henderson skriver godt om forholdet til hundene og de ulike karakterene i spannet, og skildrer også ulveangrep, vinterstormer, iskalde nær-døden-opplevelser og nærkontakt med moskus.

Kanskje skriver Henderson en større og dypere biografi på sine eldre dager, eller kanskje han foretrekker å vandre i villmarka og følge Emersons ord.

"Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail." -Ralph Waldo Emerson

Henderson skriver forøvrig mye, og her er en oversikt og tilgang til alle artiklene han har forfattet for Mushing Magazine.

 

I Bokhylla

 

A Year in the Life of Alaskan Sled Dog Racer DeeDee Jonrowe».

Forfatter:Lew Freedman & DeeDee Jonrowe

Boka handler om unge Dee Dee Jonrowe og hennes veg inn i hundekjøringen, hennes fiaskoer og suksesser i Iditarod og i store etappeløp i Europa (Alpirod).

Boka ble utgitt i 1995 og sliter derfor med å være litt udatert, men den gir likevel et bra innblikk i livet til en av Alaskas mest kjente hundekjørere.

Jonrow har 2.plass i Iditarod som sin beste plassering. Hennes store drøm er å vinne. I 2003 ble hun helt og forbilde for mange i Alaska, etter at hun i 2003 fullførte Iditarod etter å ha vært igjennom en tøff kjemoterapi for behandling av brystkreft.

 

Boka inneholder en del gode tips og er en god fortelling om en hundekjører og hennes inntog i en mannsdominert sport på 80- og 90-tallet.

 

I Bokhylla

"The Lance Mackey Storie"

Forfatter: Lance Mackey

"I saw the disappointment in the eyes of my parents, noticed when a teacher shook her head in disbelief, watched a judge frown as he read my record, and numbed my vision with bouts of substance abuse and an indulged indifference. It took me a while to climb over those obstacles, but I did it, and I don't have much sympathy for myself. That can make you cry, even more than physical pain."

Året er 2001. Lance Mackey er 29 år gammel. Sammen med kona Tonya, har han klart å legge sinne, dop og alkoholmisbruk bak seg. Mackey er klar for sitt nye liv og sitt første Iditarod.

Under hele løpet har han en forferdelig tannverk. En natt, da han var alene i løypa, så han plutselig en flokk ulver inne i skogen. I det han snudde seg rundt på sleden for å se om de var virkelige, falt han sammen – hodet eksploderte i smerte.

Lance visste at det var noe som var fryktelig galt. Under målseilet i Nome, faller han på nytt. En time etter målgang ligger han i sykehussengen, hvor han snart får beskjeden om at han har en aggressiv kreftspredning i halsen.

De neste månedene ligger han på sykehuset mesteparten av tiden. Han er sint og aggressiv. Den enste som får Lance bort fra mørke, er den svarte huskien Angel, som kona av og til lurer med seg inn på sykehuset.

 Ett år etter den omfattende operasjonen og strålebehandlingen, står Lance på nytt i Anchorage, med en kropp som så vidt henger sammen. Han har ingen spyttproduksjon, så flasken han alltid bærer med seg er forskjellen på liv og død. Tær og fingre er frostskadd, en annen finger har intense smerter etter operasjonen, smerter så store at Lance sammenligner det med å slå seg i fingeren med en hammer, om igjen og om igjen. Ryggen er sår, han har konstante kramper i beina, han har nesten ikke tenner igjen og han må mate seg selv gjennom et rør i magen. Løftet han den ene armen for høyt over hodet, risikererer han at den tynne, strålesvidde huden på nakken flerres opp som et skjørt papir.

“Don't tell me I can't. My goal was to defy anybody who said can't."

Men da snøen ble rosa, måtte Mackey bryte. Han kastet opp det meste av den flytende maten han fôret seg selv med, og bak ham i løypa lå den intravenøse vesken som skjærende, rosa grafittitmerker.

Fem tøffe år fulgte. Ingen penger, stor gjeld og sterke smerter. Men det snudde i 2007 og Mackey tok sitt første stikk i alt fire strake seiere i Idiatrod og Yukon Quest:

"I was mugged, hugged, and overwhelmed. But I stole the chance, in a little moment of silence, to lean over my mother, the woman I'd put through hell for many a year and who'd stood by me for many a year. I hugged her tight and whispered, 'Dreams do come true, Mama.'"

Boka til Lance Mackey er alt annet enn en selvskrevet sykejournal. Faktisk handler den mindre om Lance, og mer om hundene hans. Det er de firbeinte som er heltene for Mackey, og hans hengivenhet til dem er fantastisk å lese:

"I go out of my way to protect and please them. I think of them as my children, I talk to them like children, and they pick up on it. I do demand perfection, but I also come down to earth and realize they are dogs."

Fra 2007 og fram til i dag, kjenner de fleste av oss Mackeys historie. I hvert fall den som står skrevet på medaljens framside. Hvordan historien vil ende? Vel, Mackey er sliten. Han vet ikke hvor lenge han orker å holde oppe hardkjøret mot sin egen kropp. Men når dagen kommer, og kroppen ikke klarer mer, håper han at løypa tar han. Under et løp, i skogen, sammen med sine beste venner og med et smil om munnen. Det er slik han vil det skal skje.

– I can pretend to be so tough only so long, sier Lance.

"The Lance Mackey Story: How My Obsession with Dog Mushing Saved My Life" er en bok som gjør noe med deg. Les den.

 

I Bokhylla

Lead, Follow or Get Out of the Way!

Forfatter: Mitch Seavey

 Med en skrivestil som er både ironisk, frekk og vital, er boka til Iditarodvinner fra 2004, Mitch Seavey, underholdende og rett på sak, selv om Seavey trolig har ertet på seg mange med sine sleivspark.

Jeg bruker sil på alle bøkene jeg leser. Noe av stoffet blir liggende som ufordøylige klumper igjen i sila – det kaster jeg. Sånn er det med en del av filosofien Seavey avslører i denne boka.

Først av alt, han tegner et skarpt skille mellom mennesker og hunder:

“The problem is that you and the dog have entirely different viewpoints even when viewing the same thing. A dog must either follow a strong leader, or become one. Lead, follow or get out of the way”.

Han snakker om flokkledere og refererer til seg selv som ”Big Dog”. Greit nok alt dette, men holdningene hans til å rose, snakke og kose med hundene sine er ikke noe å skryte av. Seavey er ikke den som sitter i hundegården i timer og prater og koser med hundene sine. Han gir dem en klapp på hode, i beste fall, hvis de har gjort noe bra, forteller han.

Morsom er han, uansett. Seavey skyter rett fra hofta – det liker jeg:

«I believe Alaskan Husky sled dogs are quite different than most purebred dogs you see in a breed book.... Have you ever seen anything in the wild resembling a Dalmatian for example? No, not a zebra. I mean a canine. Nope? How about a Chihuahua? Don’t think so. A Dachshund? These are all basically man-made genetic freaks. I have no idea how you train a Chihuahua, but if you look at northern-type wild canines, you can get some clues about your sled dogs. The most important thing to remember is to think like a dog. No. Not your grandmother’s poodle! Think like a northern breed canine with a pack mentality, and a life-stream stretching back tens of thousands of years».

Misforstå meg rett – det er masse å hente for alle som driver med hundekjøring i denne boka. Litt oldschool, men bare ha sila i bakhånd, så kan du få mye, mye ut av Lead, Follow or Get Out of the Way!

 

 

 

 

I bokhylla

Alone Across the Arctic

-  One Woman's Epic Journey by Dog Team

Forfatter: Pam Flowers
Utgitt
Sider: 240

 

Pam Flowers Pam fullførte en 11 måneder lang ekspedisjon i arktisk med sitt hundespann. Ruten de basket seg igjennom fulgte den transarktiske ruten til "Fifth Thule Expedition" som fant sted i 1923 langs Nordvestpassasjen mellom Barrow, Alaska og Repulse Bay i Nuvanut, Canada.

Pam Flowers er den første kvinnen og den første amerikaneren som har gått over 4000 kilometer alene gjennom arktisk ødemark i Alaska og Canada.

At hun er tøff er det liten tvil om. Noen av historiene hennes får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Som da hun ble overfalt an en isbjørnbinne med unge.....

For alle ekspedisjonsfrelste og turlystne hundekjørere er dette en super bok, med mye underholdning fra en feminin Lars Monsen-karakter.

 

I bokhylla

Graveyard of Dreams

Forfatter: Craig Medred
Utgitt 2010

Sider: 192

Jeg leser en rykende fersk bok, nylig publisert av forfatter og Anchorage-reporteren, Craig Medred. “Graveyard of Dreams - Dashed Hopes and Shattered Aspirations Along Alaska's Iditarod Trail”.

Det er nesten alltid de i teten av et løp som får oppmerksomhet, naturlig nok. Men Craig Medred er mer fasinert av sliterne bakover i løypa. De som har en drøm, men som aldri får den oppfylt. Alle dem som prøver, og mislykkes. De som er nødt til å gi opp, og som ikke kommer i mål.

Under årets Iditarod fulgte journalisten løpet på snøskuter. Han har samlet noen av de mest hjerteskjærende historier om de mange nederlagene underveis.

”The stories document the real life struggles and travails of those who invested years of their lives and most of their money, then turned their hearts and sometimes their souls over to the Iditarod. Who made it to Nome and who didn't, and what happened along the way, takes readers on a compelling and heart wrenching adventure through the wilds of Alaska.”

Vegen mellom å få oppfylt drømmen og få den knust, er veldig kort i hundekjøring– noe disse historiene beviser.

 

I bokhylla

Winning Strategies for Long Distance Mushers
Forfatter: Joe Runyan
Utgitt 1997
Sider: 152


Joe Runyan har vært i Norge og besøkt flere kenneler. Han skrev blant annet en artikkel i «Mushing Magazin» etter besøket med tittelen «The Norway Way».
De som møtte han, kunne nok ha gitt meg et svar på om han er belærende og arrogant, eller om han bare er ærlig, overbevist og direkte.

Boka «Winning Strategies for Long Distance Mushers» irriterer litt. En del av det som står der er framgangsmåter som mange aldri ville brukt. Han forsvarer blant annet bruk av pisk og valpefabrikk-framgangsmåten for raskt og skaffe seg så mange gode hunder som mulig.

- Avl 12 tisper og få et 70-talls valper på ett år. Da har du mange nok til å selektere ut et godt storspann, mener forfatteren.
At han framstår matchobelærende utdater på enkelte sider, overskygges uansett av at dette er en av de absolutt beste hundekjørerbøkene jeg har lest, med flust av tips og erfaringer som er praktisk rettet.
Runyan har mye lurt å komme med. Selv mener han at boka er, som tittelen sier, selve oppskriften på et vinnerspann i langdistanse.

– Denne boka er skrevet til deg som en eller annen gang ønsker å ha verdens raskeste langdistansespann, innleder Runyan.
Alt kan ikke slukes rått, det tror ville trolig straffet seg, men veldig mange av sidene inneholder nyttig observasjoner, samtaler og råd.

Forfatteren har et eget kapittel i boka hvor han analyserer Iditarod 1996. Her forteller han hvordan Buser, King, Swingley, Jonrow og de andre toppkjørerne legger opp løpet, hvordan de fôrer, hviler og i hvilken rekkefølge de utfører sjekkpunkt-oppgavene.

Joe Runyan lives in Cliff, New Mexico and guides and outfits in the Gila Wilderness. He has officiated sled dog races in Europe, S. and N. America. Winner of Iditarod, Yukon Quest, and Alpirod, he now provides commentary and writes mushing, outdoor, and hunting articles. Runyan’s Winning Strategies for Distance Mushers (1997) is available from the author.

I bokhylla

 Yukon Alone: The World`s toughest adventure race

Av John Balzar (2001)

 

“Our camp was so far out in the tall and unserved that there wasn`t even an echo. An echo would die of lonesomeness out there. – Ernest Hemingway

Denne boka har jeg brukt flere måneder på å lese, kanskje et halvt år. Ikke noe god reklame i utgangspunktet, men det kan jo si mer om meg enn om boka.

Det er Yukon Quest, verdens mest ekstreme hundeløp som er setting for fortellingen. Journalisten John Balzar fra Los Angeles Times, flytter til Alaska. Han kjører hund, bor i bushen og blir fascinert av hundeløp.  

Han har mye å melde fra løypa undervegs i Yukon Quest. Historiene om folk, kjørere, hunder og damer er mange, kanskje litt for mange. Når så mange historier blir fortalt parallelt, mistet jeg litt fokus og det tok en hel liten evighet å komme igjennom boka.

Men jeg faller selvfølgelig for alle de små sitatene som er inngangen til hvert kapitel. Også liker jeg at vi får et servert små glimt av hva som foregår i hodene på disse mennene og kvinnene som har flyttet til ødemarka og som legger ut på en over 1000 kilometer lang kamp mot seg selv og naturkreftene. Selv om jeg spør meg selv om hvordan forfatteren egentlig kan vite hva som foregår i hodene på alle de han møter og beskriver undervegs…

Uansett ikke dum å få med seg, særlig om man går med en quest i magen...

”They are like crazy people. All the time do they go on, and on. Why do they go on? I don’t know. Only do they go on. What are they after? I don’t know. But I ask questions no more. I, too, go on and on, because I am strong on the trail." - Jack London

I bokhylla

Lisa Frederic 

Running with Champions

Få med deg denne!

I går ble jeg tvunget til å legge fra meg boka til Lisa Frederic - «Running with Champions,
A Midlife Journey on the Iditarod Trail». Jeg hadde lyst å begynne på`n igjen, da siste side var utlest.

Nå begynner jeg etter hvert å ha lest en del historier fra Iditarod-løypa, men denne står i en særklasse.

Lisa Frederic, opprinnelig fisker, hadde knapt sett en sledehund første gangen hun ramlet midt oppi Iditarod som turist i 1997. Året etter meldte hun seg som frivillig under Iditarod. Da var det gjort. Som 40-åring begynte hun å arbeide gratis som handler for Jeff King, mens hennes egen mann måtte drive fiskeforetaket alene den vinteren, og kommende vintre...
I 2002 sto hun på startstreken med 16 av Kings unge stjerner - klar for 180 mil med tøffe utfordringer.

”This book follows my quick progression from innocent tourist - to volunteer - to musher - in the Iditarod Sled Dog Race. It also follows several puppies who grew up to become key members of the winning 2006 Iditarod champion team. Salem received the coveted Golden Harness Award for his outstanding performance in Jeff King's team”, skriver Frederic på sin hjemmeside.

Grunnen til at jeg likte boka så godt var blant annet fordi hun gir et veldig nært og ærlig bilde på hvem Jeff King er, og hvordan de trener i Happy Goose Kennel. Her kommer det sider ved Jeff King, som naturlig nok ikke kommer fram i hans egen bok; Cold hands, varm heart.

En annen grunn til at boka er spennende er at Lisa Frederic skriver mye om unghundspannet som hun tilbrakte ett helt treningsår med før Iditarod. Hun går tett på hundene. Dette er blant annet hunder som Salem, Jeff Kings beste hund gjennom tidene og Golden Harness Award-vinner i 2006. Salem er bestefar til vår egen Patch, og linjene er godt etablert i Norge, blant annet gjennom importen av Salems avkom Belfast/Jådåren husky og Uconn/Lian husky.

Når boka samtidig er skrevet med humor og selvironi, og en veldig tydelig respekt og beundring for hunder og hundekjøring, blir dette absolutt en god leseropplevelse.

"This is an inspiring story of a middle-aged woman who sets out to live her dream - pushing herself beyond her own physical and emotional limits - to achieve something she never thought possible. A great journey to follow."

- Gary Paulsen

I bokhylla

George Attla 

Everything I Know about training and racing sled dogs 

 

Photobucket

 

George Attla er en hundekjørerlegende. Forventningene til boka hans var derfor store.

Det er 35 år siden boka ble gitt ut. Det må komme Attla til gode. For mye har endret seg i sporten siden den gang. Det merkes også når man leser denne boka.
 
Attla trente på den måten han hadde lært av sin far, og vant det meste av mellomdistanseløpene på den måten. Men treningsmetodene er ikke de samme lenger.

Det er ikke vanlig å bruke pisk nå. For Attla var pisken et viktig treningsverktøy. Han brukte den for å få hundene til å gi alt, og litt til.

En del ting vet vi mer om i dag. Blant annet om fôring, treningsopplegg, motivasjon og hundens helse. Likevel er det mye å fange opp ved å lese boka til Attla. Siler man ut det som ikke lenger er matnyttig info, sitter man igjen med mye som man fremdeles kan dra nytte av.

Det er Bella Levorsen, som blant annet har forfattet hundekjørerboka MUSH, som har ført Attlas audiotaper i pennen.

 

 

 

I bokhylla:

Kappløp gjennom Alaska

Robert Sørlies gullferd mot Nome
- Lars Monsen og Nina Skramstad

Ingen andre bøker jeg har lest gir et bedre innblikk i langdistanse hundekjøring - i taktikken og konkurransen i løypa hvor verdens mest utholdende løpshunder er samlet. Det er godt og endelig få et dypdykk ned i stemningen, slitet, forventningene, lureriet og strategiene som preger et slikt løp, og slippe å «bare» måtte oppleve konkurransen fra sidelinja.
Men i Monsen/Skramstad sin bok bli leserne tatt med på langt mer enn bare turen fra Fairbanks til målstreken i Nome. Boka tar oss tilbake til da Sørlie startet sin hundekjørerkarriere med to lånte hunder fra Helge Ingstad, og fortellingen fortsetter også etter at Sørlie vendte hjem til Norge etter den historiske seieren. Hvordan er det å komme hjem til et vanlig liv etter å ha slitt seg fysisk og psykisk gjennom 1800 kilometer med villmark? Det svarer Robert Sørlie på i denne boka.

Boka er teknisk, og serverer info om blant annet etappetider, tidligere bragder, hundelinjer, regelverk og ord og uttrykk i hundekjørerverden – faglig påfyll for alle hundekjørerinteresserte. I tillegg er det mange sjarmerende historier fra løypa, som for eksempel da Robert Sørlie gapskratta med Susan Butcher på et av sjekkpunktene undervegs til Nome - hans store idol, som døde av kreft i 2006.

Det eneste triste med denne boka er at den ikke er lett tå få tak i. Vi fant vår på et antikvariat, en signert utgave attpåtil! 

 “I mars 2003 var sensasjonen et
faktum. En nordmann hadde vunnet
det prestisjetunge sledehundløpet i
Alaskas villmark. “Kappløp
gjennom Alaska” beskriver de
1800 kilometerne mellom
Fairbanks og Nome der Sørlie
sjokkåpnet i ekspressfart. Ferden
videre gjennom villmarka og ut
mot Beringhavet er en eventyrlig
beretning om mangel på søvn,
hallusinasjoner, ensformige mil
alene i den forblåste løypa,
orientering over frossen tundra i
nattemørket, og en tilsynelatende
endeløse kamp mot bitende kulde og
vind.»

I bokhylla:

My lead dog was a lesbian

– Brian Patric O'Donoghue

Photobucket
Enda en Iditarod-fortelling innbundet i en nybegynners dumskap og naivitet.

Forfatteren O'Donoghue flyttet til Alaska, startet i jobben som journalist i Daily News Miner, fikk interesse for hundekjøring og ble sendt av gårde på 1991-Iditarod hvor oppdraget var å fylle nyhetsspalten «Off to the Races».
På ferden gjennom Alaska møter han på alle de ulykkene som løypa har å tilby. Han forteller om hundekjørerne han møter undervegs, situasjoner som oppstår og taktikken som råder.
Hans 17 hunder imponerer, ikke minst hans seksuelt frustrerte lederhund bidrar til å få nybegynneren gjennom snøstormer, søvndepresjoner og wipeouts.
Dette er enda en historie i den endeløse rekken av historier som «The Last Great Race» har født opp igjennom årene. Vi har lest det før, men det er vanskelig å gå lei.

I bokhylla:

”Cold Hands, Warm Heart”
- Jeff King, illustrasjon Donna King

Photobucket

Jeff King, kanskje verdens beste hundekjører, skriver sin egen biografi i boka ”Cold hans, warm heart”. Historien om hundekjørerlegenden starter for 30 år siden, da han som unggutt flyttet til Alaska og livnærte seg som fangstmann med et kobbel hunder han rasket med fra nabolaget.
Han forteller om sitt første hundeløp, hvordan han møtte kona, om hundekjører- og småbarnsfar-tilværelsen, om husbrannen som tok livet av to av hans beste hunder, om løpskarrieren og mennesker han har møtt i og utenfor sporet.
Boka tar deg med inn i Jeff Kings liv, hjerte og hode og tegner et bilde av en beinhard konkurransemann, som aldri kommer til å gi fra seg hundekjørertronen uten beinhard kamp.

Det blir spennende å følge rivalene Jeff King og Lance Mackey om nøyaktig 37 dager i 2009-Iditarod. Etter at Mackey lurte seg ut i natten fra et av de siste sjekkpunktene før Nome i fjor, og dermed slo King, har nok både konkurranseinstinktet og hevngjerrigheten vokst seg stor det siste året for godeste King.

I bokhylla:

Race Across Alaska: First Woman to Win the Iditarod Tells Her Story

- Av Libby Riddles

Photobucket

I 1985 ble Libby Riddles den første kvinnen som vant Iditarod. Det var et tøft Iditarod-år, med flere snøstormer, noe som gjenspeiler seg i vinnertiden; godt over 19 dager.

I «Race Across Alaska» forteller Riddles nøkternt og engasjerende om sitt fantastiske løp gjennom alaska.

Da Riddles startet ut fra startstreken i 85, var hun ikke noe annet enn «just another Iditarod-Nobody». 1800 kilometer seinere krysser hun streken som gjorde henne til en legende i USA og innen hundesporten.

Etter at hun vant Iditarod, bestemte Riddles seg for å leve som en «alaska native» i seks år. Hun skrev også tre bøker om sitt Iditarod-eventyr.

Når du leser boka skjønner du hvor vanvittig tøft, krevende og vondt det til tider kan være å delta i langdistanse hundeløp, og hvor vakkert, intenst og godt det samtidig kan føles.


I bokhylla:

MUSH!

- A beginner’s manual of sled dog training

 Photobucket

 

“Mush” er vår bibel. Her står alt og litt til. Alle tenkelige nybegynner-spørsmål blir besvart. Hvordan man skal lage hundehus og kasser, hva slags seler som brukes, hvordan linesettet skal spleises, kommandotrening, innkjøring, valpetrening, treningsplan, passeringer, ledertrening, løp, løyper og mye mer står beskrevet her.

Det er en gruppe hundekjørere fra The Sierra Nevada Dog Drivers Inc. fra California som står bak boka. Målet deres var å lage en bok som besvarte ”alle” spørsmål relatert til hundekjøring – og det har de klart, så langt det er mulig.

Jeg har lest boka i sin helhet flere ganger, men ”Mush” fungerer kanskje best som et oppslagsverk når det dukker opp spørsmål eller informasjonsbehov undervegs.

Tar med et morsomt utdrag fra boka som dreier seg om nettopp ferske hundekjørere, som meg selv, og vår strabasiøse vei til suksess. Forfatteren kaller det for ferskingers ”attitude curve”:

”The first year of running they know that both they and their dogs are beginners, so they don’t expect too much. They are happy just to get around the course without trouble.

The second or the third year they start taking racing seriously. They think they know what it’s all about, have bought an expensive dog or two, and are sure they are going to win everything in sight. They get frightfully intense. When tings don’t work out the way they expect, they get most upset and often take it out on their dogs, other drivers, officials, and particularly their families.

About the fourth or the fifth year they come to realize that you don’t get to the top of this sport overnight, and they start to relax. They still want to do well and try their best, but it isn’t the end of the world when they don’t win.”                                  

 

I bokhylla:

– Winterdance

- the fine madness of alaskan dog racing
av Gary Paulsen


Photobucket

«Winterdance» er en naturlig bok å dra ut av bokhylla først når omtaler skal skrives. Det var nemlig en av de første «skjønnlitterære» bøkene jeg leste om hundekjøring. Det er vel heller ikke vanskelig å gjette seg fram til hvor vi har hentet inspirasjon til kennelnavnet vårt fra.

Men det er ikke bare kennelnavn og tittel på boka som er sammenfallende. Gary Paulsens fortelling om fadeser og nybegynnerfeil som står i rekke og rad, er også lett for oss ferskinger å kjenne oss igjen i. Til tider er det hylende morsomt, noen ganger er det nesten for utrolig til å være sant.

Det skal nevnes at mye av boka ser ut til å ha blitt unnfanget de mange gangene forfatteren har ligget på snørra og tviholdt i sleden, eller de utallige gangene han har trasket rundt i dypsnøen for å finne igjen et tapt spann. Noe som også har resultert i morsomme skildringer om «galskapen» og drivkraften i en god hundekjører.

«Winterdance» er historien om en mann som får en idé om å delta i et stort løp - noe som ender opp i en hundekjørerbesettelse. Hovedpersonen blir gjentatte ganger minnet på at det ikke bare er å sele opp noen hunder og kjøre av gårde. Og i skadefrydens tro; det er godt å se at andre har hatt turbulente stunder også!


«Gary Paulsen and his wife, Ruth, are broke and down on their luck when they move to Northern Minnesota where Gary runs traplines using a dog team and sled. Eventually, he awakens to the idea of running the Iditarod...»

 


Sponsortakk til:


 

Photobucket

 


 


 


 


 


Ny!


Konkurranseplaner 2015

Google Translator

 


by Tim Hunt.

Webkamera Garli, Beitostølen


 

 


 


Hundene i Kennel Vinterdans


 


 

 

 

 

“If your dreams don’t scare you, they are not big enough.”

 


 

 

Nyeste video

3163 views - 0 comments
3811 views - 0 comments
3653 views - 0 comments
4123 views - 0 comments

 


 

"Every day I get to run my dogs and talk to them out in the dog lot while sitting on top of their houses is a good day". 

- Lance Mac key

 


 

 


 

«Det e for mykje folk og førr mange veja» - Sigird Ekran om Norge kontra Alaska.

 

 


 


Femundlopet 2010


 

«Lance Mackey could take your dogs and beat his team with your dogs. That's how good of a musher he is.»

Hugh Neff


 

«As long as you can buy better dogs than you can breed, buy dogs. There is nothing sadder than seeing somebody acquire a few mediocre dogs and then, before they even know what to look for, have twenty or thirty mediocre puppies on the ground.» - Jim Welsh, The Speed mushing manual

 


 

«"If you've got a good connection with your dogs, you are a part of them and they are a part of you. They are an extension of your arm. If you feel from deep down those dogs will feel it. We all focus as one mind.»

- Joe Garnie (Teller, Ak.)

 


Super Share

Share on Facebook

 

«I don't care if it's three in the morning or the middle of the afternoon – I'll run dogs anytime.»

-- Lance Mackey