Vinterdans

Winning Strategies for Long Distance Mushers
Forfatter: Joe Runyan
Utgitt 1997
Sider: 152

Joe Runyan har vært i Norge og besøkt flere kenneler. Han skrev blant annet en artikkel i «Mushing Magazin» etter besøket med tittelen «The Norway Way».
De som møtte han, kunne nok ha gitt meg et svar på om han er belærende og arrogant, eller om han bare er ærlig, overbevist og direkte.

Boka «Winning Strategies for Long Distance Mushers» irriterer litt. En del av det som står der er framgangsmåter som mange aldri ville brukt. Han forsvarer blant annet bruk av pisk og valpefabrikk-framgangsmåten for raskt og skaffe seg så mange gode hunder som mulig.

- Avl 12 tisper og få et 70-talls valper på ett år. Da har du mange nok til å selektere ut et godt storspann, mener forfatteren.
At han framstår matchobelærende utdater på enkelte sider, overskygges uansett av at dette er en av de absolutt beste hundekjørerbøkene jeg har lest, med flust av tips og erfaringer som er praktisk rettet.
Runyan har mye lurt å komme med. Selv mener han at boka er, som tittelen sier, selve oppskriften på et vinnerspann i langdistanse.

– Denne boka er skrevet til deg som en eller annen gang ønsker å ha verdens raskeste langdistansespann, innleder Runyan.
Alt kan ikke slukes rått, det tror ville trolig straffet seg, men veldig mange av sidene inneholder nyttig observasjoner, samtaler og råd.

Forfatteren har et eget kapittel i boka hvor han analyserer Iditarod 1996. Her forteller han hvordan Buser, King, Swingley, Jonrow og de andre toppkjørerne legger opp løpet, hvordan de fôrer, hviler og i hvilken rekkefølge de utfører sjekkpunkt-oppgavene.

Joe Runyan lives in Cliff, New Mexico and guides and outfits in the Gila Wilderness. He has officiated sled dog races in Europe, S. and N. America. Winner of Iditarod, Yukon Quest, and Alpirod, he now provides commentary and writes mushing, outdoor, and hunting articles. Runyan’s Winning Strategies for Distance Mushers (1997) is available from the author.

 Yukon Alone: The World`s toughest adventure race

Av John Balzar (2001)

“Our camp was so far out in the tall and unserved that there wasn`t even an echo. An echo would die of lonesomeness out there. – Ernest Hemingway

Denne boka har jeg brukt flere måneder på å lese, kanskje et halvt år. Ikke noe god reklame i utgangspunktet, men det kan jo si mer om meg enn om boka.

Det er Yukon Quest, verdens mest ekstreme hundeløp som er setting for fortellingen. Journalisten John Balzar fra Los Angeles Times, flytter til Alaska. Han kjører hund, bor i bushen og blir fascinert av hundeløp.  

Han har mye å melde fra løypa undervegs i Yukon Quest. Historiene om folk, kjørere, hunder og damer er mange, kanskje litt for mange. Når så mange historier blir fortalt parallelt, mistet jeg litt fokus og det tok en hel liten evighet å komme igjennom boka.

Men jeg faller selvfølgelig for alle de små sitatene som er inngangen til hvert kapitel. Også liker jeg at vi får et servert små glimt av hva som foregår i hodene på disse mennene og kvinnene som har flyttet til ødemarka og som legger ut på en over 1000 kilometer lang kamp mot seg selv og naturkreftene. Selv om jeg spør meg selv om hvordan forfatteren egentlig kan vite hva som foregår i hodene på alle de han møter og beskriver undervegs…

Uansett ikke dum å få med seg, særlig om man går med en quest i magen...

”They are like crazy people. All the time do they go on, and on. Why do they go on? I don’t know. Only do they go on. What are they after? I don’t know. But I ask questions no more. I, too, go on and on, because I am strong on the trail." - Jack London

Lisa Frederic 

Running with Champions

Få med deg denne!

I går ble jeg tvunget til å legge fra meg boka til Lisa Frederic - «Running with Champions,
A Midlife Journey on the Iditarod Trail». Jeg hadde lyst å begynne på`n igjen, da siste side var utlest.

Nå begynner jeg etter hvert å ha lest en del historier fra Iditarod-løypa, men denne står i en særklasse.

Lisa Frederic, opprinnelig fisker, hadde knapt sett en sledehund første gangen hun ramlet midt oppi Iditarod som turist i 1997. Året etter meldte hun seg som frivillig under Iditarod. Da var det gjort. Som 40-åring begynte hun å arbeide gratis som handler for Jeff King, mens hennes egen mann måtte drive fiskeforetaket alene den vinteren, og kommende vintre...
I 2002 sto hun på startstreken med 16 av Kings unge stjerner - klar for 180 mil med tøffe utfordringer.

”This book follows my quick progression from innocent tourist - to volunteer - to musher - in the Iditarod Sled Dog Race. It also follows several puppies who grew up to become key members of the winning 2006 Iditarod champion team. Salem received the coveted Golden Harness Award for his outstanding performance in Jeff King's team”, skriver Frederic på sin hjemmeside.

Grunnen til at jeg likte boka så godt var blant annet fordi hun gir et veldig nært og ærlig bilde på hvem Jeff King er, og hvordan de trener i Happy Goose Kennel. Her kommer det sider ved Jeff King, som naturlig nok ikke kommer fram i hans egen bok; Cold hands, varm heart.

En annen grunn til at boka er spennende er at Lisa Frederic skriver mye om unghundspannet som hun tilbrakte ett helt treningsår med før Iditarod. Hun går tett på hundene. Dette er blant annet hunder som Salem, Jeff Kings beste hund gjennom tidene og Golden Harness Award-vinner i 2006. Salem er bestefar til vår egen Patch, og linjene er godt etablert i Norge, blant annet gjennom importen av Salems avkom Belfast/Jådåren husky og Uconn/Lian husky.

Når boka samtidig er skrevet med humor og selvironi, og en veldig tydelig respekt og beundring for hunder og hundekjøring, blir dette absolutt en god leseropplevelse.

"This is an inspiring story of a middle-aged woman who sets out to live her dream - pushing herself beyond her own physical and emotional limits - to achieve something she never thought possible. A great journey to follow."

- Gary Paulsen

George Attla 

Everything I Know about training and racing sled dogs 

Kappløp gjennom Alaska

Robert Sørlies gullferd mot Nome
- Lars Monsen og Nina Skramstad

Ingen andre bøker jeg har lest gir et bedre innblikk i langdistanse hundekjøring - i taktikken og konkurransen i løypa hvor verdens mest utholdende løpshunder er samlet. Det er godt og endelig få et dypdykk ned i stemningen, slitet, forventningene, lureriet og strategiene som preger et slikt løp, og slippe å «bare» måtte oppleve konkurransen fra sidelinja.
Men i Monsen/Skramstad sin bok bli leserne tatt med på langt mer enn bare turen fra Fairbanks til målstreken i Nome. Boka tar oss tilbake til da Sørlie startet sin hundekjørerkarriere med to lånte hunder fra Helge Ingstad, og fortellingen fortsetter også etter at Sørlie vendte hjem til Norge etter den historiske seieren. Hvordan er det å komme hjem til et vanlig liv etter å ha slitt seg fysisk og psykisk gjennom 1800 kilometer med villmark? Det svarer Robert Sørlie på i denne boka.

Boka er teknisk, og serverer info om blant annet etappetider, tidligere bragder, hundelinjer, regelverk og ord og uttrykk i hundekjørerverden – faglig påfyll for alle hundekjørerinteresserte. I tillegg er det mange sjarmerende historier fra løypa, som for eksempel da Robert Sørlie gapskratta med Susan Butcher på et av sjekkpunktene undervegs til Nome - hans store idol, som døde av kreft i 2006.

Det eneste triste med denne boka er at den ikke er lett tå få tak i. Vi fant vår på et antikvariat, en signert utgave attpåtil! 

 “I mars 2003 var sensasjonen et
faktum. En nordmann hadde vunnet
det prestisjetunge sledehundløpet i
Alaskas villmark. “Kappløp
gjennom Alaska” beskriver de
1800 kilometerne mellom
Fairbanks og Nome der Sørlie
sjokkåpnet i ekspressfart. Ferden
videre gjennom villmarka og ut
mot Beringhavet er en eventyrlig
beretning om mangel på søvn,
hallusinasjoner, ensformige mil
alene i den forblåste løypa,
orientering over frossen tundra i
nattemørket, og en tilsynelatende
endeløse kamp mot bitende kulde og
vind.»

My lead dog was a lesbian

– Brian Patric O'Donoghue


Enda en Iditarod-fortelling innbundet i en nybegynners dumskap og naivitet.

Forfatteren O'Donoghue flyttet til Alaska, startet i jobben som journalist i Daily News Miner, fikk interesse for hundekjøring og ble sendt av gårde på 1991-Iditarod hvor oppdraget var å fylle nyhetsspalten «Off to the Races».
På ferden gjennom Alaska møter han på alle de ulykkene som løypa har å tilby. Han forteller om hundekjørerne han møter undervegs, situasjoner som oppstår og taktikken som råder.
Hans 17 hunder imponerer, ikke minst hans seksuelt frustrerte lederhund bidrar til å få nybegynneren gjennom snøstormer, søvndepresjoner og wipeouts.
Dette er enda en historie i den endeløse rekken av historier som «The Last Great Race» har født opp igjennom årene. Vi har lest det før, men det er vanskelig å gå lei.

”Cold Hands, Warm Heart”
- Jeff King, illustrasjon Donna King

Jeff King, kanskje verdens beste hundekjører, skriver sin egen biografi i boka ”Cold hans, warm heart”. Historien om hundekjørerlegenden starter for 30 år siden, da han som unggutt flyttet til Alaska og livnærte seg som fangstmann med et kobbel hunder han rasket med fra nabolaget.
Han forteller om sitt første hundeløp, hvordan han møtte kona, om hundekjører- og småbarnsfar-tilværelsen, om husbrannen som tok livet av to av hans beste hunder, om løpskarrieren og mennesker han har møtt i og utenfor sporet.
Boka tar deg med inn i Jeff Kings liv, hjerte og hode og tegner et bilde av en beinhard konkurransemann, som aldri kommer til å gi fra seg hundekjørertronen uten beinhard kamp.

Det blir spennende å følge rivalene Jeff King og Lance Mackey om nøyaktig 37 dager i 2009-Iditarod. Etter at Mackey lurte seg ut i natten fra et av de siste sjekkpunktene før Nome i fjor, og dermed slo King, har nok både konkurranseinstinktet og hevngjerrigheten vokst seg stor det siste året for godeste King.

Race Across Alaska: First Woman to Win the Iditarod Tells Her Story

- Av Libby Riddles

I 1985 ble Libby Riddles den første kvinnen som vant Iditarod. Det var et tøft Iditarod-år, med flere snøstormer, noe som gjenspeiler seg i vinnertiden; godt over 19 dager.

I «Race Across Alaska» forteller Riddles nøkternt og engasjerende om sitt fantastiske løp gjennom alaska.

Da Riddles startet ut fra startstreken i 85, var hun ikke noe annet enn «just another Iditarod-Nobody». 1800 kilometer seinere krysser hun streken som gjorde henne til en legende i USA og innen hundesporten.

Etter at hun vant Iditarod, bestemte Riddles seg for å leve som en «alaska native» i seks år. Hun skrev også tre bøker om sitt Iditarod-eventyr.

Når du leser boka skjønner du hvor vanvittig tøft, krevende og vondt det til tider kan være å delta i langdistanse hundeløp, og hvor vakkert, intenst og godt det samtidig kan føles.

MUSH!

- A beginner’s manual of sled dog training

“Mush” er vår bibel. Her står alt og litt til. Alle tenkelige nybegynner-spørsmål blir besvart. Hvordan man skal lage hundehus og kasser, hva slags seler som brukes, hvordan linesettet skal spleises, kommandotrening, innkjøring, valpetrening, treningsplan, passeringer, ledertrening, løp, løyper og mye mer står beskrevet her.

Det er en gruppe hundekjørere fra The Sierra Nevada Dog Drivers Inc. fra California som står bak boka. Målet deres var å lage en bok som besvarte ”alle” spørsmål relatert til hundekjøring – og det har de klart, så langt det er mulig.

Jeg har lest boka i sin helhet flere ganger, men ”Mush” fungerer kanskje best som et oppslagsverk når det dukker opp spørsmål eller informasjonsbehov undervegs.

Tar med et morsomt utdrag fra boka som dreier seg om nettopp ferske hundekjørere, som meg selv, og vår strabasiøse vei til suksess. Forfatteren kaller det for ferskingers ”attitude curve”:

”The first year of running they know that both they and their dogs are beginners, so they don’t expect too much. They are happy just to get around the course without trouble.

The second or the third year they start taking racing seriously. They think they know what it’s all about, have bought an expensive dog or two, and are sure they are going to win everything in sight. They get frightfully intense. When tings don’t work out the way they expect, they get most upset and often take it out on their dogs, other drivers, officials, and particularly their families.

About the fourth or the fifth year they come to realize that you don’t get to the top of this sport overnight, and they start to relax. They still want to do well and try their best, but it isn’t the end of the world when they don’t win.”                                  

– Winterdance

- the fine madness of alaskan dog racing
av Gary Paulsen

«Winterdance» er en naturlig bok å dra ut av bokhylla først når omtaler skal skrives. Det var nemlig en av de første «skjønnlitterære» bøkene jeg leste om hundekjøring. Det er vel heller ikke vanskelig å gjette seg fram til hvor vi har hentet inspirasjon til kennelnavnet vårt fra.

Men det er ikke bare kennelnavn og tittel på boka som er sammenfallende. Gary Paulsens fortelling om fadeser og nybegynnerfeil som står i rekke og rad, er også lett for oss ferskinger å kjenne oss igjen i. Til tider er det hylende morsomt, noen ganger er det nesten for utrolig til å være sant.

Det skal nevnes at mye av boka ser ut til å ha blitt unnfanget de mange gangene forfatteren har ligget på snørra og tviholdt i sleden, eller de utallige gangene han har trasket rundt i dypsnøen for å finne igjen et tapt spann. Noe som også har resultert i morsomme skildringer om «galskapen» og drivkraften i en god hundekjører.

«Winterdance» er historien om en mann som får en idé om å delta i et stort løp - noe som ender opp i en hundekjørerbesettelse. Hovedpersonen blir gjentatte ganger minnet på at det ikke bare er å sele opp noen hunder og kjøre av gårde. Og i skadefrydens tro; det er godt å se at andre har hatt turbulente stunder også!


«Gary Paulsen and his wife, Ruth, are broke and down on their luck when they move to Northern Minnesota where Gary runs traplines using a dog team and sled. Eventually, he awakens to the idea of running the Iditarod...»