Vinterdans

Valdres

  • White Facebook Icon
  • White Instagram Icon

Besøk vår fôr- og utstyrsleverandør: 

© 2018 by Vinterdans 

Vi hadde forberedt oss lenge. Snakket mye om hvordan og hva, rutiner, kjøreplan og målsetning.

 

Vel framme på Røros onsdag kveld, gikk tiden fram mot start sakte. Veldig sakte. Det var en stor lettelse å passere under startseilet og vite at vi endelig var i gang fredag!

Dette var løpet som vi hadde hatt i bakhodet i lang tid - nå var vi midt oppi det.

 

På veg ut fikk jeg mange råd, husker særlig et av dem: - Det er bare snakk om tre døgn. Uansett hvor vondt det gjør, så er det over om tre døgn. Bit det i deg og tenk på at dette har du jobba for lenge.

Så vi stålsatte oss og fosset avgårde nedover mot Femunden. Det var vind og snøføyke og bikkjene gikk fort. Vi passerte og ble passert. Hadde ingen ide om hvordan vi kjørte i forhold til de andre, men bremset ned og tok det så rolig som mulig.

 

Etter 5 timer og 8 minutter var vi på Tufsingdal, inn som nummer 8. Hundene fikk seg et par timer hvile, men lite med søvn – de hadde for mye energi.

Ut fra Tufsingdalen husker jeg at jeg ble overrasket over hvor godt bikkjene gikk. Det blåste godt opp mot Kvernvikshøgda og vi lå i en klynge med tre andre spann. Halvvegs i stigningen dro vi forbi de andre og forsvant oppover fjellet. Det var en ubeskrivelig god følelse.

Etappen til Drevsjø var løs, men bikkjene jobba og jobba. Jeg var stolt.

Framme på Drevsjø, etter 60 kilometer, ble vi møtte av jublende folk, fakler og levende musikk. Et intimt, levende og koselig sjekkpunkt – vi følte at her gledet folk seg over Femundløpet og kjørernes ankomst.

Piper, ei litt tung, ung tispe, begynte å halte på siste del av etappen.

Veterinæren sjekket Piper og sa det var en skade i venstre skulder. Hun gikk hardt ut fra Røros og forsøkte å øke farten hele vegen. Jeg bestemte meg for å sette henne ut og ikke ta noen sjanser.

 

Det var her på Drevsjø vi syndet mest mot kjøreplanen vår. Den sa vi skulle ta et par timer her og så fortsette om natten til Søvollen for å ta 8 timer`n. Men været var så som så, med sterk vind og fokksnø. Vi bestemte oss etter litt fram og tilbake for å ta 8 timer allerede på Drevesjø.

Etter et anstrengt og lite vellykket forsøk på å få sove i et kaldt og rotete skur, gikk vi ut til en ny økt. I strålende sol dro vi ut, mellom Kristin Aasheim og Arnt Ola Skjerve. Det ble en vakker tur, i variert terreng og i påskevær, over et flott snaufjell og ned mot Søvollen.

 

På denne etappen kjørte vi inn flere spann. Men så gjorde vi noe, som de andre i topp ti ikke gjorde, vi hvilte og fullforet hundene på Søvollen, mens vi selv koste oss med elghakk og kaffe. Konkurrentene halset gjennom i tur og orden. Lederen, Espen Borgersen, var på den tiden langt, langt foran.

Etter et par timer dro vi avgårde igjen mot Tynset. Vi visste dette skulle bli en lang etappe, uten noe hvile på Tynset. Jeg er likevel glad for at vi ikke visste hva som ventet oss framme i løypa.

 

Det gikk bratt nedover i lang tid, så over fjell, nedover ei vill renne med stein og ur, over nytt fjell, nedover og full trynings gjennom 90 grader svinger og kaos i underganger fulle av isvann.

Sånn husker jeg det i hvert fall – langt og utfordrende var det.

På Tynset skiftet vi en sokk, snacket litt og kjørte videre. Farten var god, men det ble bråstopp og full linekluss i undergangen med isvann – hundene ville ikke gjennom der en gang til.

 

Så vi sto der med filtskoene våre og plasket rundt uti issørpa i et kvarters tid. Det er ikke lett å dra med seg 7 hunder og en slede som ikke vil. Det var kjedelig, men det løste seg, og jeg, med to isklumper til sko, trakk jeg et lettelsens sukk for at det ”bare” var 3 mil til Tolga.

 

Det ble 3 heftige mil! Rett opp en åsside i 1,5 kilometer. Det var gåfart og puffing av slede, mens jeg febrilsk prøvde å få opp glidelåsen på dunjakka. Varmt, svett og bratt. Ikke noe ønskesituasjon å få på slutten av en lang dag, hvor du har hatt mange, lange mil på sleden allerede!

Men vi kom oss til Tolga. Da var beina mine ødelagt, og to av hundene hadde løse mager. Vi var slitne. Men alle bikkjene spiste og drakk godt, før de rullet seg sammen i halmen under dekken og tepper.

Jeg gjorde et nytt forsøk på å få sove, denne gangen på gulvet baki bilen, men med verkende føtter og våte klær, og ikke påfyll i magen, så var det nytteløst. Gradestokken var nedi 15 minus i tilegg, og på det tidspunktet virket det kaldt å ligge våt i en hiace.

 

Da Susana sto opp, var sidedørene frosset igjen, så hun hoppet ut sidevindu, før hun begynte prosessen med å ordne og fikse ting til vi skulle dra avgårde igjen. Hun var alltid i framkant og ordnet opp, og denne morgenen måtte hun nesten bære meg bort til sjekkpunktet og hundene. Begge føttene hadde store gnagsår, etter å ha sparket i frossen sko halve natten.

 

Jeg fikk i meg en halv vaffel, hundene adskillig mer. Jeg var likevel spent på om vi ville få dem i gang denne morgenen. 21 minutter bak konkurrenten foran meg, tøffet vi ut, mot Tolga klokken 8.18. De ville gå, ei tispe gikk til og med i los den første kilometeren – i full jakt på spannene foran!

Det er kanskje unødvendig å si at det ble en langt og seig etappe. Helt klart den jeg husker best, fordi den gjorde mest vondt. Over fjellet var det løst og nysnø. Langt, langt oppover det lange Narskaftet.

 

Da vi endelig kom ned i Grådalen trodde vi at det verste var over. Vi trodde at vi snart var tilbake på samme løype som vi kjørte ut på. Men Grådalen varte og rakk og pinte flere enn oss denne søndagen. Opp og ned, sving etter sving og det var umulig å se noe ende på denne dalen (som i ettertid har blitt meg fortalt at bare er 15 kilometer).

 

Fra Tolga dro vi ut som spann nummer 11.”Topp ti, topp ti”gjentok jeg for meg selv over hele det første fjellet. Målet var helt klart å komme inn blant topp ti, så vi haddde noe å jobbe mot på denne siste etappen.

Midt i Grådalen innhentet vi det første spannet og la det bak oss. Da var jeg ganske trygg på at vi hadde nådd målet vårt – tårene kom i øyekroken.

 

Nede på Rambergsjøen kom adrenalinrushet tilbake. Her var det målpunkter, skutere, heiagjeng og fotografer. Midt utpå et av vannene fikk vi en merkelig løshund foran oss. Og bikkjene i spannet gikk i hundre etter. Løshunden bråstoppet flere ganger noen titalls meter framfor spannet, kastet hodet i været og ulte mot himmelen, før den sprintet videre. Den var som sendt fra oven – og gav oss god fart innover mot Røros.

 

Framme i Mølmannsdalen havnet vi midt i spurtduellen mellom Sigrid Ekran og Inger Marie Haaland. Ekran passerte oss i godt driv ei snau mil før Røros. Jeg forventet at både Sørlie og Haaland skulle komme når som helst, men jeg så ingenting til dem.

 

Litt før Gjettjønna, bare noen hundre meter fra mål, hørte jeg seiersbruset, jubelen og musikken fra målgangen til Ekran. Jeg så også at det stod et 8-spann nesten borte under brua – 300 meter fra mål. Jeg gav den aller første fartskommandoen til hundene da – og de responderte helt fantastisk, med strak galopp over isen.

De hadde mer å gi, til tross for at de allerede hadde løpet 390 kilometer.

Vi tok innpå meter for meter og det holdt nesten. I mål kom vi, bare 10 sekunder bak Svein Arild Danielsen, med de sekundene betød ingenting. Vi hadde vunnet likevel – vi klarte målsetningen vår.

 

Jeg vet at de 7 hundene som gikk til mål gav meg alt det de var gode for og litt til. Jeg vet også at de samme ungbikkjene gikk i mål friske og raske, med god appetitt og med en slitsom, men positiv erfaring å bygge videre på.

Første Femundløpet, 400 km. 2010