LØPSHUNDER
Mitra
2015
Mitra er et herlig vesen, så mild og beskjeden, og samtidig så fokusert og gira i spannet. God leder, flott flyt og løpesett, og en unghund som vi fikk kjøpe ved en «glipp» - noe vi er veldig glad for.
Etter Tønna (Minto X Calire) X Mikkel/ Robert Sørlie
Lørv
2013
«Lørv er ikke den mest intense på lina, men hun går alltid til mål og er god å ha på slutten av lange løp, for hun bjeffer alltid på veg ut av sjekkpunkt». Slik var beskrivelsen av denne tispa, da vi hentet henne hos Sigrid. Det har vist seg å stemme. Bjeffinga og humøret til Lørv er noe du faller for, umiddelbart. Etter Minto (Sabena/Robert Sørlie X Zorro/ Lance Mackey) X Claire/Jeff King (Jenna/King X Yuksi/ Susan Butcher).
Bjørne
2013
Jeg er nok den mest seriøse av de fem i kullet mitt, med fullt fokus framover. Går som leder og gjør alltid jobben i spannet. Snill, sterk og god, sier de tobeinte. Etter Minto (Sabena/Robert Sørlie X Zorro/ Lance Mackey) X Claire/Jeff King (Jenna/King X Yuksi/ Susan Butcher).
Tilla
2009
– Mens mange av de andre hundene løper i fri dressur når de er løse, forsøker jeg å være en engel. Jeg går ofte fri ved fot, og hører alltid på det som blir sagt. Jeg er myk som smør hjemme, men tøff som en tiger med selen på. Da går jeg ofte helt i front, sammen med Gøy. Hun er en sjefete megge noen ganger, men jeg ignorerer henne og fokuserer på jobben min. Stort sett klarer jeg å bevare roen i spannet, men av og til, når de tobeinte ikke ser meg, legger jeg inn litt linebiting og bjeffing – det er vanskelig å la være, uansett hvor engleaktig jeg er.
Jeg har gått til mål på alle de lange Finnmarksløpene, og får sjeldent skader. De tobeinte skryter av meg, og sier jeg er så godt bygd, med god pels og bra poter for å løpe. Kanskje skal jeg ha et kull med valper igjen, for valpene mine har blitt gode også. Sommeren 2017 ble jeg forresten bestemor igjen, da Mose fikk sju valper. Jeg er ikke så begeistret for de små, de er så bøllete, men jeg forsøker å dressere dem når jeg kan.
Gøy
2008
Jeg er den fødte lederhund, sier eieren min. Jeg har gått i led siden de aller første turene i spannet som unghund. Nå er jeg ni år, og har vært med på de fleste løpene her i landet. Jeg liker IKKE å bli satt bak i spannet. Jeg trives best med å gå fremst, da har jeg kontroll. Ofte nekter jeg å gå andre steder. Jeg står på fire stive bein, i fronten av spannet, og flytter meg ikke. Da skjønner de det, og setter meg fram igjen. De tobeinte sier jeg har «sement i panna». Jeg er tøffere enn de fleste. Jeg har arr på nesa, og er det krangling i kennelen, er jeg stort sett alltid involvert. Kruttønna, kaller de meg, og jeg blir visst ikke bedre med årene. Hun som står bakpå sleden skryter av at jeg aldri har blitt satt ut av løp, og at jeg har gått som leder fra start til mål på alle de lange løpene. No big deal, sier jeg. Fikk også høre at det trolig var den siste turen min over Vidda i 2017. Det var jeg ikke enig i, mildt sagt. Ikke snakk om at jeg skal bli igjen hjemme, når resten av flokken skal ut og løpe. Til det har jeg alt for mye energi. Nå sier de tobeinte at jeg skal få gå så lenge jeg syns det er moro. Det er klart at jeg begynner å bli gammel, og jeg har ingenting å bevise lenger, men jeg skal gå så lenge det er krutt i beina - før jeg takker av, og overlater lederrollen til en av valpene mine
Sherpa
2016
Sherpa har vært Marits favoritt fra hun var født. Det var et eller annet ved denne lille, lyse tispa som gjorde at hun skilte seg ut. Sherpa er tatt ut til Finnmarksløpet, som den eneste 2,5 åringen på laget, fordi hun er moden, klar for utfordringen og veldig, veldig god. Etter Gøy (Frodo/Cilla) og Vinter (Øre/Grå).
Zen
2016
Sønn av Gøy og enda mer løpsgal enn sin mor! Mye lyd, mye vilje, mye fart og veldig mye løpsentusiasme. Har ikke sett han sliten enda. Zen er en hund vi har stor tro på. Han går sin første sesong på A-laget, og har allerede vist gode ledertalenter.
Etter Gøy (Frodo/Cilla) og Vinter (Øre/Grå).
Summit
2016
Bror til Zen, og nesten samme type, men litt mer pels og kanskje litt roligere, om det er et begrep som kan brukes på Gøy-avkom. Selvstendig og lettløpt, aldri slakk line. Første sesong på A-laget, imponerte på Femundløpet, og vi gleder oss til han får ett år til med erfaring og trening.
Etter Gøy (Frodo/Cilla) og Vinter (Øre/Grå).
Sierra
2016
Den siste fra kullet til Gøy i 2016. Lita, rask, kruttønne. Hun bjeffet seg gjennom hele Femundløpet i 2019, og blir særlig høylytt i motbakker, når hun syns det går for sakte. Masse motor og personlighet, men vi gir henne et år til på å modnes, før hun skal starte på lange Finnmark.
Etter Gøy (Frodo/Cilla) og Vinter (Øre/Grå).
Føyke
2010
Jeg ble født på kennel Vinterdans i 2010. De kaller meg en «fighter», for av sju valper i kullet, var det bare jeg og to søsken som overlevde. Vi ble syke da vi var sju uker. Matmor pleide oss dag og natt i en uke, mens vi lå med høg feber og smittsom leverbetennelse. Jeg rullet meg sammen, men haletippen over nesa, og holdt ut. Jeg har fått et spesielt forhold til eierne mine etter det, og de sier jeg betyr mye for dem. Selv om mange sa at jeg aldri ville bli noen trekkhund etter sykdommen, visste både jeg og matmor at de tok feil. Jeg gjør alltid mitt beste. Blir det tøft, henter jeg fram den lille fighteren igjen. Jeg har gått til mål på mange løp i mitt liv, og jeg er en god lederhund. Jeg har også flere valper på spannet som jeg passer litt ekstra på, selv om de er større enn meg og godt voksne nå. I 2015 startet vi på vårt første, lange Finnmarksløp. Da var jeg litt uheldig, og gikk ut på Kirkenes med en vond skulder. Men nå har jeg fått massasje og kiropraktikk jevnlig i snart to år, og jeg føler meg bedre enn noen gang. I 2017 var jeg klar igjen, og da gikk jeg helt til mål på det lange Finnmarksløpet. Da fikk jeg mye ros.
Høst
2015
– Jeg er søsteren til Fri, og for øvrig ganske flau over henne til tider. Hun finner på så mye tull, mens jeg bare vil være seriøs. Jeg jobber så fokusert jeg kan i spannet, og hører på alt de tobeinte sier. De flytter meg stadig framover i rekkene, og sier jeg kan bli en god leder. I all min beskjedenhet vil jeg påstå at jeg er en enda bedre trekkhund enn søsteren min, men det vil tiden vise. Det blir spennende å se hva som venter oss – jeg har hørt at Finnmarksløpet er 1200 kilometer langt. I Så fall er det bare å ligge i hardtrening!
Ante
2015
De sier jeg har det fineste travet av dem alle. Jeg vet bare at jeg løper fortere enn de fleste, og at det å løpe er det eneste jeg tenker på, ja bortsett fra mat da. Jeg må spise mye mat, for jeg har visst en ekstrem høy forbrenning.
Jeg kom til Vinterdans sommeren 2016. Eieren min, som skulle slutte med hunder, sa at jeg var den beste unghunden hun noen gang hadde hatt. Da var Marit solgt, og jeg ble med hjem til Valdres. I 2017 starter jeg på mitt første lange Finnmarksløp. Da lærte jeg masse. Nå har jeg blitt en erfaren løpshund, og skal nordover igjen i mars 2018. De tobeinte sier at jeg visstnok skal få mer ansvar framover som lederhund også… det er fint for meg, så lenge jeg får løpe langt og lenge.
Ebba
2015
Søster til Mitra, og en litt større og mer bestemt type. «Stone face» kaller vi henne, for det er ikke et utagerende kroppsspråk akkurat på Ebba. Hun er en sindig type, som viser at hun setter pris på deg ved å logre en gang med halen, eller sette seg tett inntil deg når hun er løs. I spannet er hun en god og fokusert lederhund, som bare går og går.
Etter Tønna (Minto X Calire) X Mikkel/ Robert Sørlie
Gypsy
2012
– Jeg blir kalt «den lille energikula», fordi jeg nærmest dirrer av energi. Andre ganger blir broren min og jeg kalt «bananene» på grunn av den gule pelsen vår. Jeg har vært en av favorittene siden jeg var liten. Kanskje fordi jeg alltid har vært så nysgjerrig og pratsom. Jeg klarer ikke la vær og «snakke», for det er så mye spennende som skjer bestandig. I spannet går jeg ofte som leder eller i point. Jeg lurer alltid på hva som er rundt neste sving. Nysgjerrigheten min gjør at jeg aldri går lei av å trene og konkurrere. Også er jeg flink til å moderere meg, slik at jeg holder lenge. Som toåring fullførte jeg det lange Femundløpet, og siden den gang har jeg fullført alle de lange Finnmarksløpene.
Sjaman
2013
– Jeg er den andre gulingen, sammen med søsteren min Gypsy. Moren min er Føyke. Hun passer på meg enda, selv om jeg er over fem år gammel. Jeg er ganske stor og tøff, ser på meg selv nesten som en løve, men er veldig snill på bunn. En koseklump, sier de tobeinte. I spannet går jeg hardt. Noen ganger for hardt, og da kommer jeg meg ikke helt til mål, men etter hvert har jeg blitt bedre på å moderere meg. Fortsatt skriker jeg mens jeg løper, men jeg forsøker å trave framfor å galoppere hele vegen. Jeg har skjønt at det ikke er min siste tur, hver gang jeg er ute. I 2017 fullførte jeg 100 mila. Det skal jeg klare igjen, for så lenge jeg får et par årlige runder med kiropraktikk på ryggen min, er jeg uslåelig!
Dixi
2013
– Jeg er en av de hundene hos Vinterdans som har gått til mål på alle de lange løpene. Det syns jeg er tøft. Jeg er egentlig en ganske tøff type. Ofte herjer jeg med hannhundene på kennelen. Jeg biter dem i øra og legger dem i bakken. Jeg har mye energi, mye lyd, og kan leke rundt på jordet hele dagen. Men på løp er jeg alltid seriøs, da gjelder det å fokusere på jobben og holde seg skadefri og sterk.
Skare
2015
Jeg er en hund som ikke gjør så mye ut av meg, men som alltid går til mål med stram line, godt humør og god appetitt. Jeg er en ganske stor tispe, og et vennelig vesen. Så lenge jeg får mat, kos og positiv oppmerksomhet, er jeg klar for alt. Jeg har enda ikke blitt droppet fra et løp, og det er jeg litt stolt av
Myri
2015
– Jeg er helt ny hos Vinterdans. Flytta inn sommeren 2017. Jeg har litt finnmarksblod i meg, som skiller meg ut fra de andre hundene. Masse pels og helt vill etter mat, sier de tobeinte. Jeg spiser ikke bare maten jeg får servert, jeg tar gjerne en bit av fôrøsa og bøtta også. Jeg får mye skryt for innsatsen min i spannet, men de sier også at jeg er ung og mangler erfaring. Likevel skal jeg få en sjanse til å bevise hva jeg er god for på A-laget denne sesongen
Bryne
2013
Jeg er han litt snåle broen til Biff og Sel. Ser ut som en stor rev, sier de tobeinte. Men jeg finner meg ikke i å bli pelt på nesa, litt selvhøytidelig må det være lov å være. De tobeinte sier jeg har mye personlighet, og at jeg ofte opererer i energibesparende eco-mode i spannet. Jeg er ikke så intens på lina, men jeg holder hele distansen. Jeg bruker litt tid på å bli kjent, før jeg gir folk tilliten min, men når folk fortjener den, så er jeg visstnok en av de mest sjarmerende «rødrevene» som finnes.
Etter Minto (Sabena/Robert Sørlie X Zorro/ Lance Mackey) X Claire/Jeff King (Jenna/King X Yuksi/ Susan Butcher).
Biff
2013
Jeg kom til Vinterdans våren 2018, sammen med fire av søknene mine, fra Sigrid Ekran i Alvdal. Jeg er den største og klokeste, etter min mening i kullet, og liker meg godt fremst i spannet. Marit sier jeg er en skikkelig «going», med masse pels og minst like mye personlighet!
Etter Minto (Sabena/Robert Sørlie X Zorro/ Lance Mackey) X Claire/Jeff King (Jenna/King X Yuksi/ Susan Butcher).
Sel
2013
Jeg er søstera til Biff, og en av Marits nye favoritter. Passe stor, og raskere enn min bror, har jeg fått høre. Marit sier at jeg er litt «gærn», og på og gira hele tiden, og det liker hun tydeligvis. Jeg har det best når jeg er leder på spannet, og jeg liker å sjefe litt over de andre hundene på kennelen.
Etter Minto (Sabena/Robert Sørlie X Zorro/ Lance Mackey) X Claire/Jeff King (Jenna/King X Yuksi/ Susan Butcher).
Fri
2015
Jeg har min første sesong på konkurransesspannet. Kult! Sist sesong løp jeg kun kortere løp, slik som Gausdal maraton. Jeg er veldig kreativ og oppfinnsom, og elsker å finne på tull. Jeg åpner dører, stjeler sokker, går inn i huset til naboen og stikker ned til hestene. Noen ganger blir de tobeinte litt røde i ansiktet, men da bare logrer jeg innsmigrende med halen. De smelter fort. I spannet gjør jeg også en solid innsats, så lenge det ikke blir for seriøst – det må være litt action og morsomme påfunn underveis! De sier jeg er en humørspreder og ofte får jeg litt ekstra oppmerksomhet på grunn av alt jeg finner på. Jeg liker det.
Nanuk
2013
Jeg heter Nanuk. Navnet mitt betyr egentlig isbjørn. Det var det ordet inuittene brukte for den store, hvite bamsen. Nå er jeg riktignok ikke hvit, men jeg er veldig stor, nesten 30 kilo veier jeg. Langbeint, sterk og lettløpt, sier de tobeinte. For jeg traver lett og raskt, og trekker hardt. Kommandoene har jeg skjønt lenge. Jeg har gått mye som lederhund og lærer raskt. Mange syns jeg er veldig fin, med de isblå øynene mine. Jeg kan være ganske sjarmerende. Jeg ”prater” og tuller ganske mye når jeg er i godt humør. Men noen ganger er jeg litt sur. Hvis en veterinær skal klå på meg, mens jeg forsøker å sove på sjekkpunktene, for eksempel. Damer går greit, men helst ikke mannfolkene. Da blir jeg fort litt grumpy. De tobeinte sier at jeg har mye personlighet og karakter. Nå har alle søsknene mine gått til mål på Finnmarksløpet. I år er det min tur til å krysse målstreken i Alta!
Mose
2013
– Jeg startet min løpskarriere hos Vinterdans i 2015, som innlånt unghund fra Dagali. Det året gikk jeg til mål på alle løp, og jeg fikk være en sesong til hos Vinterdans. Da fullførte jeg også alle løp, og Ralph Johannessen ville ha meg tilbake for sesongen 2017. Da ble jeg med A-spannet hans til Alaska, men før jeg dro lovte Marit meg at hun skulle gjøre alt hun kunne for å få meg tilbake. Jeg lærte mye i Alaska, men da jeg kom tilbake til Norge, var det Marit som plukket meg opp. Hun hadde kjøpt meg tilbake og var veldig glad for å se meg. Nå har jeg funnet mitt hjem for godt, og skal kose meg med å oppdra valpene mine som jeg fikk sommeren 2017. Og nei, jeg har ikke dalmatiner i meg, det bare ser slik ut!